The Fall – Slates (Rough Trade EP, 1981)

1) Middle Mass; 2) An Older Lover Etc; 3) Prole Art Threat; 4) Fit and Working Again; 5) Slates, Slags, Etc; 6) Leave the Capitol

Slates var ikke et fullt album, men en 10-tommer med seks låter og en samlet spilletid på 23 minutter. Innholdet holdt imidlertid så høy kvalitet at platen rett og slett ikke kunne overses i en gjennomgang av The Fall-katalogen.

Innspillingene som endte opp som Slates var opprinnelig tenkt å resultere i to låter med sikte på en ny singel. Kreativiteten var imidlertid på topp hos Smith og kompani og resultatet ble seks i stedet for to låter. De fikk som sist hjelp av Geoff Travis og Grant Showbiz. I tillegg dukket en ung Adrian Sherwood opp som en av produsentene. Sherwood ble med tiden et legendarisk navn i britisk undergrunnsmusikk, mye på grunn av On-U Sound, plateselskapet han etablerte rundt 1980, og som ble et hjem for artister som Tackhead, Dub Syndicate og de fenomenale African Head Charge. Sherwood gjorde det også godt med remikser for artister som Depeche Mode og Primal Scream.

Sherwood sa han ikke bidro med stort på Slates, og dub-fantasiene han senere ble kjent for var helt fraværende. I stedet satset bandet på et knapt, tørt og ryddig lydbilde som fungerte glimrende. Musikken var en konsentrert utgave av deres utforskning av rockabilly, postpunk og krautrock, med et øre for popmelodier à la How I Wrote ‘Elastic Man’ og Totally Wired. The Fall hadde aldri hørtes så tilgjengelige ut, uten på noe vis å være noe annet enn sitt kompromissløse jeg.

Det var mulig at noe av undertegnedes begeistring skyldtes at Slates var den første The Fall-platen jeg kjøpte da den kom ut. Den ble spilt sønder og sammen, og de seks låtene ble en del av denne skribentens DNA. Men jeg står på at disse seks låtene representerte et av de definitive høydepunktene i The Falls samlede katalog og i britisk rockemusikk etter 1977.

Det begynte med den skumle Middle Mass, som Marc Riley lurte på om var et slag under beltestedet fra Smith i hans retning. En linje som «And He Has Soft Mitts» var muligens et spark fra sjefen, som hadde et anstrengt forhold til gitaristen og keyboardspilleren sin. Låten var prime The Fall, drevet frem av den andre gitaristen, Craig Scanlons glimrende riff og solospill. På An Older Lover Etc. fikk sannsynligvis manager Kay Carroll ølen i halsen. Hun var også Smiths kjæreste, og åtte år eldre enn ham. Låten humpet frem på knusktørr perkusjon og angulært gitarspill, med en slem, slem tekst. Prole Art Threat var snaut to minutter med The Fall-punk, hektisk og vrang i beste country & northern-stil. Teksten var en kaotisk fortelling om spioner og forhør, med andre ord rett frem musikalsk og kronglete lyrisk.

Fit And Working Again gikk også unna, men denne gangen med akustisk gitar og pianoklimpring susende rundt en dominerende bass. Teksten var en slags hyllest til arbeiderklassens arbeidsmoral, samtidig som Ibsen, bokseren Alan Minter og stygge beskrivelser av lunger fylt med blod ble kastet inn i miksen. Slags, Slates Etc. var rå The Fall-rock; et dundrende, overstyrt kaos av motorikk-rytmer, rock som rock & roll og en ilter Smith i front, som spyttet ut en bitter tekst om artister som hermet etter og stjal fra The Fall. Her satte de skapet på plass på alle vis, ingen røsket og kjørte over all motstand slik The Fall gjorde våren 1981.

Helt til slutt kom den hatefulle Leave The Capital, hvor Smith ropte ut «Leave the Capital/Exit the Roman Shell» over fengende indierock, flere år før C86-gjengen dyrket frem den engstelige, gitardrevne anorakkpopen. Refrengets slagordpreg ble straks nyansert da Smith kastet inn inspirasjon fra forfatteren Arthur Machens skrekkfortellinger fra 1890-tallet.

Slates ble den siste utgivelsen til The Fall på Rough Trade. Smith var «lei av å jobbe med den hippiegjengen» og måtte videre. Alltid videre. Alltid de samme og alltid forskjellig.

Rating: 9/10