Godspeed You! Black Emperor – Yanqui U.X.O. (Constellation Records 2LP, 2002)

1) 09-15-00; 2) Rockets Fall on Rocket Falls; 3) Motherfucker=Redeemer; 4) Motherfucker=Redeemer (cont.)

Mot slutten av 2001 tok GYBE turen til Chicago for å spille inn musikk under oppsyn av Steve Albini. Produsentlegenden, som påsto at han aldri produserte, men bare «tok opp» musikken til artistene han jobbet med, hadde som regel langt større innflytelse på resultatene enn han ville ta æren for. Albini hadde en unik evne til å skape levende lyd, slik at artistene hans låt naturtro og slik de faktisk hørtes ut når de spilte musikken sin, uten studiotriks og fiksfakserier. Han hjalp også ofte til med arrangementene, der hans modus som regel var å trekke fra og forenkle, noe mange artister nøt godt av, blant annet The Breeders – sjekk deres nedstrippede, supereffektive debutalbum Pod for bevis. Det var imidlertid ikke lett å høre at det var Albini som var på ferde på Yanqui U.X.O. GYBE låt fortsatt som seg selv. Det hadde sikkert mye å gjøre med at bandet allerede hadde benyttet seg av de samme sobre produksjonsteknikkene som Albini drev med.

Lydmessig hadde altså Yanqui U.X.O. mye til felles med forgjengerne. I arrangementene kunne man ane mer påvirkning. Det var en annen ro over musikken, en langstrakt kontemplasjon hvor tonene dro seg ut over store flater av episk kammerrock, vekselvis fylt av bliss og atonalitet, før de uunngåelige crescendoene og eksplosjonene slapp til. De fire lange stykkene, med en samlet spilletid på 77 minutter, var også mindre fragmenterte og holdt seg stort sett til variasjoner over samme tema gjennom hvert enkelt stykke. Denne gangen var det fritt for feltopptak og bearbeidede stemmer, med unntak av at George Bushs stemme dukket kort opp helt mot slutten av albumet.

Musikken var i sum renere og mindre dramatisk, med stykker som dreide sakte rundt sin egen akse, uten noen bestemte planer eller ambisjoner om utvikling underveis. Yanqui U.X.O. spilte som en resignasjon over verdens brutalitet og urettferdighet, sett fra et venstreradikalt/anarkistisk ståsted. GYBE behersket seg, med noen unntak. Rockets Fall on Rocket Falls hadde mye av den samme skarpheten som preget Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven, og det var anslag av instrumentell ekstase også andre steder, men stort sett var det en langsom vals over lite, lite. Resultatet var ikke like skjebnesvangert og gripende som forgjengeren, men platen sto utmerket på egne bein, med en videreføring av modus og instrumentering fra tidligere; strykere, rytmeseksjon, forsiktig blås og gitarer – i en litt annen form. GYBE var lett gjenkjennelige og «typiske», men det var ingen følelse av at de hadde brukt seg opp. Med intensiteten og fokuset skrudd noen knepp ned gjenskapte de seg selv på Yanqui U.X.O. på en måte som gjorde at de fortsatt var relevante og ikke bare vandret videre i sine egne spor.

Samfunnskritikken GYBE målbar var like rammende som tidligere, til tross for fraværet av stemmer og feltopptak som markører. Omslaget, med bomber fallende fra et fly, var skremmende og virkningsfullt. Tittelen henspilte på amerikanerne, yanqui er spansk for yankee, mens U.X.O. var en forkortelse for «unexploded ordnance». De koblet også sammen våpenprodusenter og verdens største plateselskaper via piler i et slags diagram, pent dandert med fallende bomber. Det var neppe ment som en søknad om å bli tatt opp i det gode (plate)selskap. Gjennom tittelen 09-15-00 og de medfølgende liner-notene ga de også den israelske krigshisseren Ariel Sharon skylden for å ha provosert frem den andre intifadaen, etter at han i september 2000, ledsaget av en stor sikkerhetsstyrke, besøkte Tempelhøyden i Jerusalem, et hellig sted for både jøder og muslimer.

Etter utgivelsen tok GYBE en lang periode. Det betydde på ingen måte at medlemmene la seg på sofaen. De brukte tiden på andre prosjekter, som A Silver Mt. Zion, Set Fire To Flames, Molasses og Hṙsta, som alle fortjener oppmerksomhet.

Rating: 8/10