Pearl Jam – Backspacer (Monkeywrench cd, 2009)

1) Gonna See My Friend; 2) Got Some; 3) The Fixer; 4) Johnny Guitar; 5) Just Breathe; 6) Amongst the Waves; 7) Unthought Known; 8) Supersonic; 9) Speed of Sound; 10) Force of Nature; 11) The End

Var det mulig for Pearl Jam å fremstå som friskt og freidig etter 18 år som et av klodens største rockeband? Det var ingen tvil om at kvintetten var godt på plass på sin egen lille planet. Det var ingen som hørtes ut som dem, og de virket nærmest upåvirkelige av musikalske trender. Det var naturligvis annerledes når det gjaldt tekstene, der Vedder, med bidrag fra de andre, viste frem fortvilelse og sinne over utviklingen i USA, og heller ikke la skjul på personlige demoner. Så skulle det likevel vise seg at Backspacer ble et overraskende og annerledes album fra Pearl Jam, og et av deres aller beste.

Tekstene var mindre sinte, lysere og mer optimistiske. Vedder har uttalt at valget av Obama gjorde at han senket skuldrene litt; det var håp, tross alt. Og ettersom karene hadde nådd midten av 40-årene og sikkert kommet mer på plass på privaten, var det færre åpne sår som måtte vises frem. Tittelen Backspacer henviste til den mye brukte tasten på tastaturet, og var et bilde på at man så seg litt tilbake, med nostalgiske briller på. Optimismen over Obama var naturligvis fåfengt, både med tanke på hvor lite han faktisk fikk gjennomført av endringer, og katastrofen Trump som fulgte noen år senere. Men i 2009 så det lyst ut.

Musikken var også preget av fornyelse, selv om de fortsatt var seg selv så det holdt. De hadde funnet tilbake til produsent Brendan O’Brien, som hadde produsert alle platene fra Vs. til og med Yield. De hadde fått med seg at selveste Bruce Springsteen hadde lyttet nøye til O’Briens innspill da han produserte The Rising, og må ha tenkt at det som var godt for Bruce, måtte være godt for dem også. Dermed ga de O’Brien langt større innflytelse på arrangementene og strukturene denne gangen, i motsetning til tidligere, da de hadde vært sta på hvordan de ville ha det.

Det var neppe bare produsentens fortjeneste, men det 36 minutter lange albumet var et herlig overskuddsprosjekt, der vinduene ble åpnet mot en verden hvor solen skinte, og det tungsindige preget fra tidligere ble erstattet av en klar innflytelse fra poprock. Denne gangen var Pearl Jam direkte fengende, både i rockelåtene og balladene. Lydbildet var luftigere og åpnere, og aldri hadde det vært mer oppløftende å høre de fem. Balladene fikk gjerne hjelp av strykere, og det var en følsomhet i uttrykket som var ny og forfriskende. Sanger som Speed Of Sound, med piano fra O’Brien, Just Breathe, med strykere, Amongst The Waves, Unthought Known og den akustiske The End blandet seg alle inn blant de beste balladene og midttempolåtene deres. Rockelåtene var løsere og mer organiske enn på lenge, og mindre innbitte, selv om det fortsatt drev godt av Gonna See My Friend, Got Some og den hakkete The Fixer. Det var tydelig at det var god stemning i studio, og Vedder sang bedre enn noen gang, med en ny, lett raspete patina på stemmebåndene som var veldig kledelig.

I motsetning til på de fleste av de senere albumene deres, hvor de nærmest hadde startet fra scratch i studio, hadde de denne gangen mye av materialet mer eller mindre klart da de gikk inn for å spille inn. De 11 låtene var fri for overflødig fett og eksperimenter, og balanserte rock, folk og pop til en sømløs helhet. Ingen av sangene strakte seg særlig over fire minutter, og de lot seg aldri friste til å dra ting ut unødvendig. Om det å kalle et album modent er en klisjé, var det en presis klisjé denne gangen. Musikken var mer enn noen gang forankret i klassisk rock, der et band som The Who fremsto som en tydelig inspirasjonskilde. Pearl Jam og Vedder hadde noe av den samme oppriktigheten og inderligheten som Pete Townshend, selv om det naturligvis også var musikalske forskjeller; Pearl Jam hadde dessuten punkrocken med seg i bagasjen.

Rating: 8/10