The Fall – Room To Live (Kamera LP, 1982)
1) Joker Hysterical Face; 2) Marquis Cha-Cha; 3) Hard Life in Country; 4) Room to Live; 5) Detective Instinct; 6) Solicitor in Studio; 7) Papal Visit
Tre måneder etter at Hex Enduction Hour ble utgitt, var The Fall tilbake i studio. Mark E. Smith var en rastløs sjel som måtte videre. Denne gangen var han ute etter å skape en motpol til mektige Hex, som ifølge mannen selv hadde ført The Fall for nær solen, definert som listeplasseringer og velment hyllest fra musikerkolleger. Hex Enduction Hour var blitt for tett identifisert med «The Big Music», som band som Echo & The Bunnymen, Simple Minds og andre drev med, og som Smith hatet intenst. Hans svar var Room to Live, 36 minutter med tilkneppet, kaotisk og minimalistisk avantrock, spilt inn i løpet av to uker i et slitent studio i Rochdale, med en delvis fungerende miksepult, uten produsent og med bandmedlemmer som ikke hadde oversikt over hva som foregikk. Noen trodde de bare skulle spille inn en singel, mens andre dukket opp som gjestemusikere, som gitarist Arthur Kadmon fra Ludus, og tok seg av jobben de andre trodde de skulle gjøre. Kaos og uforutsigbarhet var sentrale taktikker for den visjonære Smith, som nok var betydelig mer seriøs og ambisiøs med kunsten sin enn han likte å innrømme. Hvem som spilte på hvilken låt, ble de involverte aldri enige om, men Marc Riley var sannsynligvis bare med på et par låter. Han var på vei ut, og Room To Live ble hans siste studioplate med The Fall.
The Fall fortsatt lett gjenkjennelige, noe de alltid var med Smith bak mikrofonen, men platen var et solid motstykke til den ambisiøse og «totale» forgjengeren. Kritikerne i hjemlandet hevet mer eller mindre for første gang kritiske røster mot bandet, og mente resultatet var frustrerende rotete og skissepreget. Og det hadde de vitterlig rett i, men det forhindret ikke at det var mye deilig Fall-musikk å hente også denne gangen. Room To Live viste seg å ha et langt liv når man først fikk svelget unna det halvkokte førsteinntrykket.
Og om musikken var skissepreget, var tekstene like smarte og aktuelle som alltid. Room To Live var mer eller mindre en konsentrert beskrivelse av livet i England, og som vanlig sparte ikke Smith seg. Han var tilhenger (!) av Falklandskrigen, noe som på fordekt vis kom til uttrykk i Marquis Cha-Cha. Det nylige pavebesøket i Storbritannia, det første på 450 år, ble tatt for seg i Papal Visit, som var det mest ekstreme The Fall hadde spilt inn. Smith hadde fått det for seg at han skulle spille fiolin, noe han neppe hadde forsøkt før tapen rullet i studio. Resultatet var et stykke idiot savant; en mumlende Smith, fiolin og noe som hørtes ut som et opptak av en fyllesyk trio rørleggere som forsøkte seg på musikkinstrumenter for første gang, tatt opp på en kassettspiller som var stukket opp i baken på en gås. Herlig var det.
I mektige Joker Hysterical Face tok Smith for seg irriterende naboer, i platens mest «ferdige» låt, en sang som hadde sklidd greit inn på flere av forgjengerne. Blant de andre høydepunktene var tittelsporet verdt å trekke frem, med rockabillyrytme på avveie og en saksofon honkende med. Hard Life In Country og Detective Instinct kombinerte det gnagende og repetitive med en annen av Smiths spesialiteter, nemlig skrekkhistorier som blandet livet på bygda, detektiver og generell utrygghet. På Solicitor In Studio falt lyden faktisk ut til tider, mens feedbacken hylte og Smith gjentok og gjentok frasen om å ha en advokat i studio. Sammen med Papal Visit fungerte de som en slags renselse; skulle du være med The Fall, var smerte en del av reisen.
Rating: 7,5/10
