Godspeed You! Black Emperor – ‘Allelujah! Don’t Bend! Ascend! (Constellation LP +7”, 2012)

1)Mladic; 2) We Drift Like Worried Fire; 3) Their Helicopters’ Sing; 4) Strung Like Lights at Thee Printemps Erable

Etter å ha turnert ferdig i 2003 tok GYBE pause på ubestemt tid. Først i 2010 var de tilbake, i første omgang i forbindelse med den prestisjefylte All Tomorrow’s Parties-festivalen i England. De fikk anledning til å kuratere Nightmare Before Christmas-delen av festivalen i starten av desember det året. Her opptrådte blant andre Bardo Pond, Black Dice, The Dead C, Cluster, Sick Llama, Tindersticks, Keiji Haino og Maher Shalal Hash Baz, i tillegg til GYBE selv. Eia var vi der! De fulgte opp med konserter i Storbritannia og USA i 2011, og deltok også på flere festivaler og holdt konserter i 2012. Samme år slapp de, uten forhåndsannonsering, sitt fjerde album i forbindelse med en konsert i Boston.

På ‘Allelujah! Don’t Bend! Ascend! deres første album på ti år, besto GYBE av Thierry Amar (bass, cello), David Bryant (gitar, hammered dulcimer), Bruce Cawdron (trommer, vibrafon, marimba, glockenspiel), Aidan Girt (trommer), Efrim Menuck (gitar, hurdy-gurdy), Mike Moya (gitar), Mauro Pezzente (bass) og Sophie Trudeau (fiolin, Casio SK-5).

I årene som hadde gått siden forrige slipp, hadde myten om GYBE vokst seg stor og sterk. Det bidro til mye oppmerksomhet og faktisk brukbart platesalg, med tilhørende listeplasseringer. At et så lite kommersielt band dukket opp på listene i Belgia, Nederland, Finland, Sveits, England og USA, var smått utrolig. Og det skjedde ikke fordi GYBE hadde tatt musikken sin i kommersiell retning, snarere tvert imot.

‘Allelujah! Don’t Bend! Ascend! besto av to lange utglidninger, Mladic og We Drift Like Worried Fire, som begge opprinnelig ble fremført live allerede i 2003. Videre var det inkludert to korte låter på en singel. Albumet innebar et visst stilistisk skifte. Denne gangen var det større vekt på elektriske gitarer og en solid rytmeseksjon, som tok musikken ut i lange droner som glødet av varme, overstyrte strenger. De så mer i retning av gitarterrorister som Glenn Branca og Rhys Chatham, og disses alter ego innen rocken, Sonic Youth. Det smakte ikke lenger av akustiske instrumenter i samme grad som før. Likevel, de pisket opp ekstaser via crescendoer og bølgende strenger, som tidligere. 

Mladic fyrte seg sakte opp til å bli det hardeste og tyngste stykket musikk de noen gang hadde levert. Tidvis bedrev de psykedelisk hardrock, ikke langt unna det Hawkwind drømte frem i amfetaminrus på det tidlige syttitallet, men med mørkere, mer «ensomme» vibrasjoner. Mladic vaklet og krummet seg, mens en pompøs melodi trengte gjennom vegger av feedback og rødglødende instrumenter. Celloen var ikke glemt, og bidro til å myke opp atmosfæren med rustikke toner og en «gammel» teint.

Om Mladic var det krasseste GYBE hadde gjort så langt, var We Drift Like Worried Fire mykere og mer inviterende, på kanten til smellvakker, og noe av det mest publikumsvennlige de hadde prestert. Så nær postrock, tenk særlig de flinke skottene i Mogwai, hadde de aldri lagt seg, uten å kopiere eller henfalle til det formelbaserte som så ofte plaget de mindre talentfulle artistene i sjangeren. Slik sto stykket utmerket til den krasse åpningen, og sammen dannet de en helhet som bekreftet at GYBE fortsatt var noe av det beste musikkverdenen hadde å by på.

Vippet man av LP-en og la på singelen, dukket det opp to seks minutter korte låter, som begge var god lytting, uten å gjøre samme inntrykk som de to lange sporene. De hadde samme form, eller mangel på sådan, som sine storesøstre på albumet, men den begrensede spilletiden ga en opplevelse av noe uforløst, eller gjerne uferdig, og var et godt bevis på at bandet var best når de tok seg tid.

Rating: 8/10