Hot Tuna – Yellow Fever (Grunt LP 1975)

1) Baby What You Want Me to Do; 2) Hot Jelly Roll Blues; 3) Free Rein; 4) Sunrise Dance with the Devil; 5) Song for the Fire Maiden; 6) Bar Room Crystal Ball; 7) Half/Time Saturation; 8) Surphase Tension

Hot Tuna kastet ikke bort tiden, og allerede i november 1975 var trioen tilbake med nytt album. At det kom i tide til julesalget, var neppe spesielt avgjørende. Det kommersielle momentet var borte for lengst, og Yellow Fever måtte nøye seg med en 97.-plass.

Med Yellow Fever var Hot Tuna midt i sin powertrio-periode, og det var lite som skilte platen fra forgjengeren. Med samme besetning, studio og produsent/tekniker i Mallory Earl var det meste likt, og Yellow Fever og America’s Choice var så godt som eneggede tvillinger. I likhet med på America’s Choice holdt de seg til relativt korte låter, i motsetning til de voldsomme utlegningene de bedrev fra scenen. Kaukonen var fortsatt en formidabel og inspirert gitarist og en litt begrenset sanger. Noen mindre forskjeller var det riktignok. Sist gang nøyde trioen seg med én coverlåt, denne gangen sto det to på programmet. Det var også en enda mer elektrisk-metallisk lyd i Hot Tuna denne gangen, selv om nyansene var små.

America’s Choice var hakket skarpere på låtsiden enn Yellow Fever. Selv om det jevnt over var trivelig lytting også denne gangen, manglet høydepunkter på nivå med Funky #7 og Great Divide. De tre fikk sving på Robert Johnsons Walkin’ Blues sist, og gjøv denne gangen også løs på selveste hovedhestetrampern’ i bluesrocken, Jimmy Reeds ihjelspilte Baby What You Want Me To Do. De kom for så vidt greit fra det, men låtvalget ble et bilde på en viss idéfattigdom. Med Kaukonens kunnskap om og interesse for blueshistorien måtte det da ha vært mange andre låter de kunne ha tatt for seg? De lyktes bedre med versjonen av den obskure bluessangeren George Carters Hot Jelly Roll Blues, som var en av bare fire sanger han spilte inn for Paramount tilbake i 1929. Hot Tunas elektriske versjon av countrybluesen svingte lett og elegant, og unngikk den baktunge stampingen som plaget så mye moderne bluesrock.

Om ikke Kaukonens originaler, tidvis skrevet med hjelp fra andre, svingte seg opp til de største høydene, var det alltid fint å høre trioen spille sammen. De var lettere på foten og mer elegante enn mange andre i powerfaget, uten at de låt som lettvektere. Free Rein hadde en lys og ledig melodi som falt godt i øret, mens Sunrise Dance With The Devil var ren, jordnær blues.

Song for the Fire Maiden var platens tyngste øyeblikk, hvor de tre gikk Budgie og Mountain i næringen, med heftig spill fra Kaukonen og herlig, organisk komp fra Casady og Steeler. Bar Room Crystal Ball lente seg mot klassisk countryrock. På Half/Time Saturation var de tilbake i det tyngre hjørnet, i en sang som nok hadde sitt største potensial som utgangspunkt for syrete utlegninger i tid og rom fra scenen. Helt til slutt lå den ragarock-inspirerte, instrumentale Surphase Tension, som rundet av en plate det var viktig for fans å få med seg, mens andre finner mer gullkantet stoff andre steder i katalogen.

Rating: 7/10