Cathedral – Caravan Beyond Redemption (Earache cd, 1998)

1) Voodoo Fire; 2) The Unnatural World; 3) Satanikus Robotikus; 4) Freedom; 5) Captain Clegg; 6) Earth Messiah; 7) The Caravan; 8) Revolution; 9) Kaleidoscope of Desire; 10) Heavy Load; 11) The Omega Man; 12) Dust of Paradise

Det var ikke de beste tidene for metal mot slutten av nittitallet. Det fantes selvsagt gode ting, som The Sound of Perseverance fra Death og fremveksten til Boris, Opeth og Katatonia, men i sum var det langt unna alt det spennende som skjedde frem til 1994. Band som Judas Priest og Iron Maiden befant seg i dødperioder, death metal hadde stivnet i formen, og mange av black metal-bandene som hadde dukket opp tidlig på nittitallet famlet etter en ny retning. Samtidig var grungen mer eller mindre død, og rundt hjørnet ventet en mer kommersialisert bølge, der navn som Creed og Nickelback begynte å sette sitt preg på landskapet. I dette krevende klimaet fremstod Cathedral som en av de viktigste fakkelbærerne for tradisjonell heavy metal, noe de fortsatte med på Caravan Beyond Redemption, der de holdt de fanen høyt for klassisk metal, og gjorde det på en måte som føltes både frisk og energisk, om enn ikke spesielt nyskapende.

Besetningen var den samme som sist, og denne gangen var alle fire medlemmene kreditert som låtskrivere på alle sangene. Om dette var et demokratisk grep for å bevare ro i rekkene er vanskelig å si, men resultatet ble uansett et album som hevet seg over Supernatural Birth Machine, uten helt å nå opp til høydene fra de tre første fullengderne. Låtmaterialet var stort sett solid og godt arrangert, med små overraskelser underveis i form av atmosfæriske partier, uventede rytmiske vendinger og bruk av lydklipp fra gamle pornofilmer. Produksjonen sto Andy Sneap for, en 29 år gammel produsent med bakgrunn fra blant annet Napalm Death, Obituary og Sabbat. Han leverte et klart og saftig lydbilde som kledde materialet godt.

Å hevde at Cathedral kom med noe radikalt nytt denne gangen ville være å overdrive, men Gary Jennings var fortsatt en av sjangerens fremste riffmakere, og rytmeseksjonen sørget for at musikken hadde et driv mange samtidige bare kunne misunne dem. Lee Dorrian forble en begrenset sanger, og holdt seg til sin grove og halvkjeftende stil. Han fungerte best når materialet var som best, og ble litt monoton på svakere spor, som i den masete Freedom. Like fullt var han en sentral del av bandets identitet, og det var hans og Jennings’ visjon som drev musikken fremover. Når rammene var på plass, hadde han både nerve og autoritet nok til å løfte låtene.

Albumet inneholdt flere solide høydepunkter, og enkelte låter kunne måle seg med det beste de hadde gjort. Åpningssporet Voodoo Fire skilte seg ut, med et uventet innslag av bongotrommer, som ga den et funky driv de ikke hadde vært i nærheten av tidligere. Den korte, instrumentale The Caravan fungerte som et stemningsfullt pusterom og var en tydelig hilsen til forbildet Planet Caravan, Black Sabbaths klassiker. Captain Clegg tok utgangspunkt i skrekkfilmen av samme navn fra Hammer Film Productions, og kombinerte tunge riff med lydklipp fra filmen på en måte som traff bandets estetikk midt i blinken. Også The Omega Man utmerket seg, med sitt seige tempo og urovekkende stemning.

Rating:7,5/10