Hot Tuna – First Pull Up Then Pull Down (RCA LP, 1971)

1) John’s Other; 2) Candy Man; 3) Been So Long; 4) Want You to Know; 5) Keep Your Lamps Trimmed and Burning; 6) Never Happen No More; 7) Come Back Baby

Nevn ett rockeband som startet platekarrieren med to livealbum på rappen. Dèt er et brukbart quizspørsmål. Meg bekjent er det eneste rette svaret Hot Tuna. Da de fulgte opp debuten med album nummer to 13 måneder senere, var det nok en gang et konsertopptak som ble servert det brukbart store publikummet deres. Det betød ikke at First Pull Up, Then Pull Down var en kopi av debuten. Denne gangen hadde Jorma Kaukonen og Jack Casady både utvidet besetningen og for alvor koblet på strømmen.

Will Scarlett bidro også denne gangen med munnspill. I tillegg var Papa John Creach (fiolin) og Sammy Piazza nye medlemmer. Kaukonen bød denne gangen på både akustiske og elektriske gitarer, og dermed var Hot Tuna mye nærmere et vanlig rockebandoppsett. Så var det en original vri å få med den mer enn 50 år gamle bluesfiolinisten Papa John Creach, som var nesten like dominerende med fela som Kaukonen var med gitarene sine. Bidragene hans sørget for å jorde musikken i gammel, fuktig jord. Creach hadde spilt med størrelser som Louis Armstrong, Fats Waller, Charlie Christian, Big Joe Turner og T-Bone Walker i yngre år, og fikk en renessanse etter at han ble kjent med Joey Covington og andre unge musikerne i San Francisco mot slutten av sekstitallet.

Den nye besetningen spilte inn Hot Tunas andre album på en konsert på klubben Chateau Liberte i Santa Cruz-fjellene i California. Også denne gangen med fokus på amerikansk tradisjonsmusikk, med låter av Reverend Gary Davis, Bo Carter, Walter Davis og Blind Blake. I likhet med på debuten gjorde de to låter av Gary Davis, som var en av Kaukonens store helter. Keep Your Lamp Trimmed and Burning ble riktignok spilt inn av Blind Lemon Jefferson allerede i 1928, men Kaukonen må ha forelsket seg i Davis’ versjon fra 1956. Hot Tuna gjorde den med gyngende komp, heftig fiolin fra Creach og Kaukonens lett gjennkjennelige, ekspressive spill. Resultatet ble røff freakout av god klasse.

Det samme kunne sies om den nesten 10 minutter lange utgaven av Come Back Baby, som var langt unna Lightnin’ Hopkins’ countryblues. Det samme gjaldt Bo Carters Want You To Know og Blind Blakes Never Happen No More, som også gikk fra originalenes akustiske gitar og vokal til fullt band. Hot Tuna hadde likevel evnen til å beholde tonen og atmosfæren fra de opprinnelige versjonene, noe som gjorde at de trakk linjene bakover i amerikansk musikkhistorie på respektfullt og livlig vis. Candy Man var en av Davis’ mest kjente låter, enten han nå skrev den selv eller lærte den i ungdommen. Den ble populær blant folkpublikummet på sekstitallet, og Hot Tuna gjorde en fin, semiakustisk versjon denne kvelden i april.

Creach og Kaukonen hadde med hver sin låt. Kaukonens Been So Long var en kul rocker med bluesstenk, og kunne fint fått plass på et av Airplanes album. Creachs John’s Other åpnet platen. Den åtte minutter lange instrumentalen ble pisket frem av fele og skapte garantert stemning i konsertlokalet denne kvelden i april 1971, men ble litt enstonig og for lang til gjentatt lytting hjemme i egen stue.

Hot Tunas to første album var gode eksempler på nennsom oppdatering av gamle bluesklassikere. Om det verken var nyskapende eller spesielt spennende lytting, var både «Hot Tuna» og First Pull Up, Then Pull Down trivelige lytteropplevelser for alle med sans for amerikansk rootsmusikk.

Rating: 7/10