Green On Red – The Killer Inside Me (Mercury LP, 1987)

1) Clarkesville; 2) Mighty Gun; 3) Jamie; 4) Whispering Wind; 5) Ghost Hand; 6) Sorry Naomi; 7) No Man’s Land; 8) Track You Down (His Master’s Voice); 9) Born to Fight; 10) We Ain’t Free; 11) Killer Inside of Me

Da det var tid for å spille inn neste album, dro Dan Stuart og resten av Green On Red tilbake til hjemlandet, etter avstikkeren til London for No Free Lunch. Turen gikk til Memphis og legendariske Ardent Studios, samme sted der Big Star spilte inn sine klassiske album tidlig på syttitallet. The Staple Singers, Sam & Dave, Led Zeppelin, Isaac Hayes og Leon Russell hadde også spilt inn musikk der på seksti- og syttitallet. Studioet fikk senere en renessanse, fra nittitallet og utover, da Bob Dylan, Cat Power, The Allman Brothers Band og The White Stripes valgte Memphis og Ardent som sted for nye innspillinger.

Jim Dickinson var en av de unge løvene på musikkscenen i Memphis på sekstitallet. Han begynte å arbeide ved Ardent i 1966 og gjorde seg bemerket både som musiker, låtskriver og produsent. Dickinson bidro på mange av Atlantic Records’ soulinnspillinger, samtidig som han ga ut egne plater. Skulle Green On Red først ta turen til sørstatene, var han et utmerket valg. Samme år som han produserte The Killer Inside Me, sto han også bak Pleased To Meet Me, et av The Replacements’ beste album.

Green On Red og Dickinson viste seg å være en vellykket kombinasjon, og sammen skapte de bandet tredje sterke fullengder på rad. Det låt ikke like pent og polert som No Free Lunch, noe som bare var en fordel, men heller ikke like skranglete som de to foregående studioalbumene. Dickinson balanserte det løse og det gjennomarbeidede på forbilledlig vis. Resultatet ble et lydbilde som var klart og åpent, samtidig som tekstuniversets mørke og ubehag ble understreket gjennom en tung rytmeseksjon.

På flere av sangene bidro sangerne fra The Brown Brothers & The White Sisters, noe som ga musikken en smak av gospel som nok passet perfekt. Dette var et område Dickinson behersket til fingerspissene. Han sørget for at koristene aldri tok over showet eller ble melodramatiske, men i stedet bygget opp under den knugende stemningen som hvilte over albumet. De mektige stemmene sto i voldsom kontrast til Stuarts uskolerte og ofte hvinende vokal, men merkelig nok utfylte de hverandre godt.

Til et kokende godstog av country, soul og rock hadde Green On Red kommet opp med et knippe låter av høy standard. Og kombinasjonen av ballader og ravende rockere skapte en god dynamikk gjennom hele albumet. Det hvilte en sjelden inderlighet over musikken, enten det dreide seg om den vakre balladen Jamie, den heftige gospelrocken No Man’s Land eller den hamrende rock & roll-låten Clarksville, hvor Stuarts grinete sang og Chris Cacavas’ knirkete orgel dominerte. I den sugende og orgeldrevne We Ain’t Free var de tilbake i et landskap som minnet om Gas Food Lodging. Sangen hadde klare forbindelser til bandets versjon av We Shall Overcome på forgjengeren, og resultatet var direkte rørende.

Helt til slutt kom det mektige tittelsporet, med tittel hentet fra Jim Thompsons klassiske pulp fiction. Det var en trist og melankolsk ballade hvor Stuart tok for seg fyll, kjærlighets-problemer og et liv som hadde kjørt seg fast. Låten passet perfekt inn i albumets tekstunivers, hvor Stuart fortsatte sitt forsvar for dem som falt utenfor, uten at det noen gang ble klisjéfylt eller forutsigbart. Det var evnen til å skildre livets tapere med varme, verdighet og innsikt som gjorde ham til en av de mest interessante amerikanske låtskriverne på åttitallet.

Rating: 8/10