Green On Red – Here Come The Snakes (Restless LP, 1988)

1) Keith Can’t Read; 2) Rock N Roll Disease; 3) Morning Blue; 4) Zombie for Love; 5) Broken Radio; 6) Change; 7) Tenderloin; 8) Way Back Home; 9) We Had It All; 10) D.T. Blues

Etter The Killer Inside Me var det slutt for Green on Red. Jack Waterson ga ut soloalbumet Whose Dog? i 1989 og fulgte opp med to plater sammen med Two Lane Blacktop på første halvdel av nittitallet. Deretter ble det stille fra Waterson frem til 2010-tallet, da han igjen dukket opp i ulike prosjekter. Chris Cacavas ga også ut sin solodebut i 1989, en plate som ble starten på en lang rekke. Trommeslager Keith Mitchell gikk videre til Opal og deretter Mazzy Star, sammen med David Roback og Hope Sandoval. Mitchell døde i 2017. Også Chuck Prophet oppnådde en viss suksess som soloartist etter debuten Brother Aldo i 1990 og mer enn et dusin album i årene som fulgte. Han ble også med da Dan Stuart, etter en kort pause, bestemte seg for å vende tilbake til musikken. 

Da Stuart etter et kort opphold bestemte seg for å spille inn ny musikk igjen, tok han med seg Prophet og blåste liv i Green On Red. De andre tidligere medlemmene ble ikke invitert med, men det var vanskelig å argumentere mot at Green On Red i stor grad var Stuarts band. Han hadde vært gruppens viktigste låtskriver, vokalist og talsperson helt siden starten.

I likhet med The Killer Inside Me ble Here Come The Snakes spilt inn i Memphis, denne gangen i Sam Phillips Recording Service. Jim Dickinson produserte som sist. Han hadde med seg teknikeren Joe Hardy, og både Hardy og Dickinson bidro musikalsk på albumet, sammen med flere lokale musikere.

Omslaget viste et fotografi tatt av William Eggleston, med en blodig øks i sentrum. På baksiden stilte Stuart med bøttehatt og nyervervet blåveis, mens Prophet så ut som et fyllesykt medlem av et boyband. Om hensikten var å signalisere at det nå var downhome rock & roll som sto på menyen, lyktes de godt. 

Denne gangen var det The Rolling Stones som var fyrlykten Stuart navigerte etter, på opprørt hav. Here Come The Snakes brøt klart med de tre foregående albumene, selv om musikken fortsatt var forankret i rock, country, blues og soul, slik den også hadde vært på The Killer Inside Me. Denne gangen var det ingen gospelkor og heller ingen Chris Cacavas. Orgelet hans hadde vært en sentral ingrediens i Green On Reds lydbilde helt siden starten, og fraværet var merkbart. Dickinson pyntet riktignok flere av låtene med forsiktige keyboardinnslag, men det var ikke det samme.

Førsteinntrykket var at Green On Red for første gang hadde laget en skuffende plate. Det tørre og bluesbaserte lydbildet, med Charlie Watts-aktig trommelyd og gitarer som lå tett opptil Stones-modellen, var noe hundrevis av kompetente barband kunne ha levert. Etter hvert vokste imidlertid sakene på en. Det skyldtes først og fremst at Stuart og Prophet viste seg å være et fremragende låtskriverpar, som hadde kommet opp med en vellykket blanding av rufsete rock & roll og vare ballader.

Selv om ballader som Morning Blue og We Had It All, skrevet av sørstatslåtskriverne Donnie Fritts og Troy Seals, var trivelige innslag, var det de mest kontante rockelåtene som utgjorde albumets styrke. Keith Can’t Read, Rock N Roll Disease, Zombie For Love og Change holdt et nivå som T Stones selv kunne nikket anerkjennende til. Låtene ble fremført med energi, negativ, ilter så dann, med en passe grinete Stuart bak mikrofonen. Og Prophet viste nok en gang at han var en djevelsk god gitarist, tydelig skolert i tradisjonen etter Keith Richards.

Rating: 7,5/10