Green On Red – Scapegoats (China cd, 1991)

1) A Guy Like Me; 2) Little Things in Life; 3) Two Lovers (Waitin’ to Die); 4) Gold in the Graveyard; 5) Hector’s Out; 6) Shed a Tear (For the Lonesome); 7) Blowfly; 8) Sun Goes Down; 9) Where the Rooster Crows; 10) Baby Loves Her Gun

Stuart og Prophets interesse for klassisk rock var lett å lese ut av valget av produsenter. Jim Dickinson tok seg av The Killer Inside Me og Here Come The Snakes og Glyn Johns produserte This Time Around. Og hvorfor ikke spørre Al Kooper om han kunne produsere neste album? Og kanskje få med noen legender som gjester? Som sagt, så gjort. Kooper produserte Scapegoats, mens Tony Joe White, Sam Bush, Dan Penn og Spooner Oldham bidro.

Valget av Al Kooper var sikkert delvis basert på at han spilte Hammond-orgel på Dylans Like A Rolling Stone, men mannen hadde en lang karriere bak seg, med soloplater, samarbeid med Mike Bloomfield, medlemskap i Blood, Sweat & Tears og The Blues Project, og deltakelse på hundrevis av innspillinger opp gjennom årene. Om det skyldtes hans påvirkning alene, vites ikke, men Scapegoats var Green On Reds klart mest radiovennlige album så langt.

Sangene til Stuart og Prophet var fortsatt forankret i rock, country og blues, men var lettere tilgjengelig enn tidligere. Desperasjonen som hadde dominert platene frem til og med Here Come The Snakes, kunne denne gangen bare anes i enkelte av tekstene, og kom ikke til uttrykk i musikken på langt nær på samme måte. Det førte til at intensiteten og dramatikken, som tidligere hadde løftet Green On Red ut av de tidvis trauste tradisjonene mye av materialet deres befant seg i, var langt mindre tydelig denne gangen. Og det til tross for at de hadde kommet opp med bedre sanger enn sist, og at tekstuniverset fortsatt tok for seg den lille mannens problemer nederst ved bordet. Sanger som Little Things In Life og Shed A Tear (For The Lonesome) var t fengende, men ble for lette etter noen gjennomlyttinger, der de minnet om polert country beregnet på kommersiell radio. Heller ikke den trauste bluesen i Where The Rooster Crows var særlig minneverdig, til tross for et stilig blåserarrangement fra Kooper. Disse sangene tok nerven ut av helheten. Det var synd, for Green On Red var på sporet av noe stort, men endte opp med et ujevnt album.

Andre ganger lyktes det langt bedre. A Guy Like Me var et herlig åpningsnummer, som kunne ha sklidd rett inn på Gas Food Lodging, med Kooper på orgel. Han spilte tangenter på hele platen. Two Lovers (Waitin’ To Die) hadde noe av nerven resten av albumet manglet. Det samme hadde Blowfly, som også var utstyrt med et staselig blåserarrangement. Balladen Hector’s Out, med sveipende, filmatiske strykere, var også vellykket. Det samme var den såre og nakne avslutningen med Baby Loves Her Gun, der Stuart presset alt han kunne ut av den slitne stemmen sin. På disse to balladene loddet Green On Red dypere enn de fleste.

Rating: 7/10