Pearl Jam – Binaural (Epic cd, 2000)

1) Breakerfall; 2) Gods’ Dice; 3) Evacuation; 4) Light Years; 5) Nothing as It Seems[; 6] Thin Air; 7) Insignificance; 8) Of the Girl; 9) Grievance; 10) Rival; 11) Sleight of Hand; 12) Soon Forget; 13) Parting Ways       

Sommeren 1999 fikk Pearl Jam en stor hit med Wayne Cochrans gamle slager Last Kiss, som Vedder og co hadde spilt inn til samleplaten No Boundaries: A Benefit for the Kosovar Refugees, der inntektene gikk til ofrene for den grusomme krigen i Kosovo. Last Kiss ble bandets største hit, med blant annet 2. plass i USA og toppet salgslistene i Australia i syv uker.

Etter en kort pause etter avslutningen av den store Yield-turneen begynte Pearl Jam å arbeide med et nytt album, på slutten av 1999. Binaural ble spilt inn i Seattle og mikset i Los Angeles. Det var første gang siden debuten at Brendan O’Brien ikke produserte. Tchad Blake jobbet ofte i tospann med Mitchell Froom, både som produsent og musiker, men hadde også produsert en lang rekke plater på egen hånd. Han var kjent for sin spesielle opptaksmetode, der han skapte et tredimensjonalt stereobilde. Metoden ble kalt binaural, og ga også navn til Pearl Jams sjette studioalbum. De var etter sigende fornøyd med Blakes innsats på det roligere materialet. På rockelåtene ble det derimot aldri det samme drivet, noe som førte til at de hentet inn Brendan O’Brien igjen for å mikse deler av platen på nytt.

Det var vanskelig å høre hva Blakes teknikk faktisk tilførte lydbildet, sammenlignet med tidligere Pearl Jam-plater. Binaural la seg pent inn i rekken av plater, og for første gang satt man igjen med følelsen av at dette var «nok et album» fra kvintetten. De fortsatte med kombinasjonen av sanger med fotfeste i klassisk hardrock og punk, ballader og midttempolåter. Det var fortsatt innslag av eksperimentering, men Binaural var først og fremst en stramt konstruert plate med patentert Pearl Jam-musikk, på samme måte som Yield hadde vært det.

Albumet åpnet med tre rockelåter på rad, uten at entusiasmen var på topp etter de første sporene. Breakerfall var en bra åpner, men da det middelmådige tredjesporet Evacuation gikk mot slutten, begynte jeg å lure på om dette kunne bli en fiaskoplate. Deretter løsnet det heldigvis, med albumets høydepunkter Light Years, Nothing As It Seems og Thin Air på rekke og rad. Resten var dessverre mer ujevnt. Overskuddet fra Yield manglet, både i spill, vokal og sangene. Det var få virkelig minneverdige øyeblikk utover åpningssporet og de tre sterke sangene i midtpartiet, og resultatet ble at bare et lite knippe låter kunne måle seg med det beste Pearl Jam hadde levert tidligere. Samtidig ble det aldri direkte kjedelig, men at en viss gråhet snek seg inn var uomtvistelig. Binaural krevde flere runder i spilleren før den satte seg, og det var først og fremst lyden av det fenomenale bandet i aksjon som reddet helhetsinntrykket. Det gjorde at man fortsatte å lytte, og litt etter litt ble Binaural en venn, om enn ikke en av de aller nærmeste.

Rating: 7/10