Godspeed You! Black Emperor – F♯ A♯ ∞ (Kranky cd, 1998)

1)The Dead Flag Blues: (a) The Dead Flag Blues (Intro), b) Slow Moving Trains/ The Cowboy…; c) The Dead Flag Blues (Outro); 2) East Hastings: (a) Nothing’s Alrite in Our Life…/The Dead Flag Blues (Reprise); b) The Sad Mafioso…; c) Drugs in Tokyo/Black Helicopter; 3) Providence: (a) Divorce & Fever…; b) Dead Metheny…; c) Kicking Horse on Brokenhill; d) String Loop Manufactured During Downpour…; e) Silence; 6) J.L.H. Outro

Godspeed You! Black Emperor ble stiftet av Efrim Menuck, Mike Moya (begge gitarer) og Mauro Pezzente (bass) i Montreal i Canada i 1994. De tre brukte samme bandnavn som Menuck hadde benyttet på den legendariske kassetten All Lights Fucked On The Hairy Amp Drooling, som han ga ut alene, i et mikroopplag før de tre kom sammen. Navnet Godspeed You! Black Emperor (GYBE) var hentet fra tittelen på en obskur japansk film om en motorsykkelgjeng.

I GYBE kom og gikk det stadig medlemmer, og de var like mye et kollektiv som et band. Etter hvert etablerte det seg en mer eller mindre fast besetning på rundt ti personer, men de fortsatte med en jevn strøm av gjester ved forskjellige anledninger. Medlemmene spredte i tillegg vingene utover en rekke andre grupper og prosjekter, blant annet Et Sans, HṚṢṬA, Land Of Kush, Molasses, Ratchet Orchestra, Set Fire To Flames og Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra.

Under ledelse av Efrim Menuck ble bandet et av de viktigste innen postrockspesielt og rock generelt. De revolusjonerte sjangeren med sine overskridende og monumentale verk, som befant seg et sted mellom improvisert rock, moderne klassisk musikk og mer typisk postrock. De var noe helt for seg selv, og hadde en unik evne til å eksperimentere seg fram til atmosfæriske, mektige isfjell av mørke blikk på en kaotisk og ond verden. Bandet hadde politiske ståsted langt ute på venstresiden, og i dypet av den strenge musikken lå det både empati og omsorg for dem som kom dårligst ut i samfunnet.

GYBE debuterte med F♯ A♯ ∞. Albumet ble opprinnelig utgitt i et begrenset vinylopplag i 1997, før det året etter kom i en utvidet versjon på CD. I forbindelse med CD-utgivelsen benyttet GYBE anledningen til å legge til nye musikalske partier, slik at spilletiden ble utvidet med rundt 20 minutter og nærmet seg én time. Det er denne versjonen som omtales her.

F♯ A♯ ∞ (uttales «F-sharp, A-sharp, Infinity») bestod av tre lange komposisjoner. Musikken var abstrakt, med lange atonale strekk som ble blandet med feltopptak og mer melodiske partier. Resultatet var en nyskapende blanding som virket både mektig og invaderende, og som, uten å bevisst søke å manipulere, gjorde et sterkt inntrykk. Det var pretensiøst på den best mulige måten: ambisiøst og selvbevisst, og langsomt bevissthetsutvidende.

Størst inntrykk gjorde det 16 minutter lange åpningssporet The Dead Flag Blues, som ble innledet med en monolog fra en grov mannsstemme over myk elektronikk. Han åpnet med ordene «The car is on fire, and there’s no driver at the wheel», før tunge strykere gled inn bak stemmen mens han fortalte en historie om forfall og en verden i oppløsning. Gitarene blandet seg inn, og den dystre musikken skrapte seg framover før den ukjente mannen, en bekjent av Menuck, fortsatte den apokalyptiske fortellingen:

And the sewers are all muddied with a thousand lonely suicides/And a dark wind blows

The government is corrupt/And we’re on so many drugs

With the radio on and the curtains drawn/We’re trapped in the belly of this horrible machine

And the machine is bleeding to death/All twisted metal stretching upwards

Teksten var en perfekt introduksjon til GYBEs univers, der tung samfunnskritikk og et dystert syn på verden ble kombinert med eksperimentell musikk utenfor alle konvensjoner. Allerede her fremstod bandet som en verden for seg selv. Dirrende strykere langt utenfor folkeskikken ble satt opp mot partier av overjordisk skjønnhet. Etter 11 minutter samlet stykket seg til en avslutning som minnet om filmmusikken til en spaghetti-western; smart, storslått og unik.

East Hastings, oppkalt etter området Downtown Eastside i Vancouver, var 18 minutter lang og åpnet med feltopptak av stemmer og biltrafikk i kombinasjon med sekkepipe, før gitarer og cello dirret i tørr, trang luft. Da forløsningen med trommer, bass, strykere og gitarer veltet inn, var det en lise. Musikken bygde seg opp til en kakofoni av instrumental postrock, med et driv de var alene om. Mot slutten dykket bandet ned i den mørke underverdenen igjen, med skurrende mannsprat, gnurende gitarer badet i ekko og elektronikk, før stykket ble avsluttet med truende, knirkende støy.

Den halvtimen lange Providence var vanskeligere å få tak på, med brokker av et intervju med en mann som riktignok ikke var enig med presten i at verden sto foran sin undergang, men som gjerne innrømmet at tidene var vonde. Hele stykket virket satt sammen av fragmenter, der alle musikerne fikk vist seg fram, men ikke slik man kanskje skulle tro. Her var det verken lange soloer eller tradisjonell jam, men atmosfæriske utlegninger som duppet mellom støy, moderne klassisk musikk og tradisjonell postrock. Resultatet var rå, gripende og vanvittig fengslende musikk, og noe helt eget.

Rating: 9/10