Pearl Jam – Riot Act (Epic cd, 2002)

1) Can’t Keep; 2) Save You; 3) Love Boat Captain; 4) Cropduster; 5) Ghost; 6) I Am Mine; 7) Thumbing My Way; 8) You Are; 9) Get Right; 10) Green Disease; 11) Help Help; 12) Bu$hleaguer; 13) ½ Full; 14) Arc; 15) All or None

30. juni 2000 opplevde Pearl Jam en stor katastrofe da ni publikummere ble klemt i hjel under bandets konsert på Roskildefestivalen. De fem på scenen ble hjelpeløse vitner til katastrofen, som oppstod fordi publikum presset seg frem mot scenen og i euforien klemte i hjel noen av dem som sto fremst, til tross for at Vedder gjentatte ganger ba publikum roe seg og trekke bakover. Etter et avbrekk fortsatte de likevel turneen, som ble rundet av med en lengre runde i USA. Deretter tok de ett års pause.

Da de fem gikk i studio i februar 2002, hadde USA vært gjennom de vanvittige hendelsene 11. september 2001, og både terrorangrepet og dødsulykken på Roskilde satte sitt preg på Riot Act, som ble utgitt i november 2002. Denne gangen spilte de inn musikken i Seattle, i to omganger, i februar og mai 2002. Nok en gang satset kvintetten på en ny produsent. Adam Kasper ble anbefalt av trommeslager Cameron, som hadde jobbet med ham i Soundgarden. I tillegg til å ha produsert Down On The Upside var Foo Fighters’ There Is Nothing Left To Lose blant hans viktigste produksjoner på dette tidspunktet.

Riot Act var et demokratisk prosjekt, hvor alle medlemmene, med unntak av Mike McCready, som kun var kreditert på Save You, var godt involvert i låtskrivingen. Det gjaldt også tekstene, selv om disse som vanlig i hovedsak kom fra Vedder. At alle medlemmene var involvert på denne måten gikk ikke ut over helheten. Riot Act var et nytt, karakteristisk Pearl Jam-album med oppdatert, klassisk rock, lett gjenkjennelig og god mat for fansen. På dette tidspunktet var bandet etablert som en egen institusjon, upåvirket av hva som ellers foregikk i musikkverdenen. De lot seg langt mer påvirke av samfunnsutviklingen og personlige opplevelser, som også denne gangen ble avleiret i tekstene. Fortvilelsen over Bush-regimet kom for eksempel tydelig til uttrykk i Bu$hleaguer, noe de faktisk fikk tyn for fra publikum på konserter. USA var innhyllet i en tykk tåke av patriotisme på denne tiden, en stemning som omfattet også mange venstreorienterte unge. Den skulle som kjent gå over etter hvert som det ble avslørt hva USA faktisk drev med i Afghanistan. Den korte Arc var en klagesang over de døde på Roskilde.

Musikalsk sett hadde de ikke mye nytt å by på, og det var ingen tvil om at den konservative formen deres stilte store krav til både sanger og arrangementer. Ingen av medlemmene var låtskrivere på samme nivå som de største klassiske rockebandene de slektet på, enten man snakket om kollektivet R.E.M., Pete Townshend i The Who, Ray Davies i The Kinks eller Lennon/McCartney og Jagger/Richards for den saks skyld. Det betydde naturligvis ikke at det ikke var mye talent i sving i Pearl Jam, og også denne gangen kom de opp med flere perler, men det var, som sist, noen låter som slet med å sette skikkelig avtrykk, selv om det var færre av dem denne gangen. Det ble kompensert av lydbildet. Pearl Jam satset denne gangen på det umiddelbare og avslappede, og unnlot å file for lenge på sangene i studio. Det ga en fin, løs stemning og en organisk følelse av et rockeband som spilte direkte for lytteren.

Som så ofte tidligere hadde de mest hell med balladene, hvor de hadde kommet opp med noen vakre og melodisterke saker, ofte basert på klassiske folkrocktradisjoner. Inderligheten som alltid lå latent i denne gjengen kom aller best til uttrykk i de roligere låtene, selv om det også var godt å høre dem rive av seg noen rockere som, selv om de ikke alltid var av ypperste kaliber, sørget for variasjon og energi på Riot Act.

Can’t Keep var en lett gjenkjennelig åpning, men var likevel mykere i anslaget enn de ofte krasse låtene de pleide å åpne platene med. Det første store høydepunktet kom med Love Boat Captain, som Vedder hadde skrevet sammen med Kenneth Gaspar, som også spilte Hammond B3 og Fender Rhodes på låten, og i tillegg dukket opp flere andre steder på platen. Hans tilstedeværelse bidro til en viss fornyelse. Den påfølgende Cropduster var en av de bedre låtene med tempo, mens den nesten valsende I Am Mine var en smellvakker ballade, en av deres aller beste. Thumbing My Way fulgte, og var, jøye meg, like sterk. Den hadde en sår tekst som like gjerne kunne handle om et ødelagt kjærlighetsforhold som lengselen etter å redde de døde ungdommene på Roskilde. Da den barske, funky You Are rullet inn, og den raffe rockeren Get Right fulgte på, hadde Pearl Jam gjentatt trikset fra sist, med et glimrende midtparti på platen.

Hverken Green Disease, Help Help eller ½ Full gjorde samme inntrykk, men den gyngende, sløye Bu$hleaguer, med Vedder i sitt mest demonstrative dype stemmeleie, hymnen Arc og den avsluttende balladen All or None gjorde at Riot Act var lett å anbefale, visse svakheter til tross.

.

Rating: 8/10