Hot Tuna – America’s Choice (Grunt LP 1975)

1) Sleep Song; 2) Funky #7; 3) Walkin’ Blues; 4) Invitation; 5) Hit Single #1; 6) Serpent of Dreams; 7) I Don’t Wanna Go; 8) Great Divide: Revisited    

«It was just fun to be loud». Jorma Kaukonen

På tross av at Hot Tuna gikk glipp av den kommersielle suksessen de andre gamle medlemmene fra Jefferson Airplane fikk etter gjenfødelsen som Jefferson Starship, holdt Kaukonen og Cassady det gående med Tuna frem til 1978. Og selv om de ikke solgte mye plater, var bandet deres en populær konsertattraksjon. I motsetning til på platene dro de virkelig ut låtene fra scenen, med konserter som kunne vare i mange timer og lange, improviserte versjoner av låtene. Det passet den glimrende gitaristen Kaukonen utmerket. Han var en musiker som kunne improvisere og leke seg fra scenekanten uten at publikum plutselig oppdaget at de befant seg i pysjen.

Hvorvidt de tre albumene de ga ut mellom 1975 og 1977 representerte et stort musikalsk skifte eller resultatet av en gradvis utvikling, kunne saktens diskuteres, men America’s Choice (1975), Yellow Fever (1975) og Hoppkorv (1976) var i alle fall tyngre i uttrykket enn det Hot Tuna som hadde vært. I løpet av fem år hadde de beveget seg fra et rent akustisk uttrykk, via en kombinasjon av akustiske og elektriske instrumenter, til å ende opp som en syrete powertrio på America’s Choice, som kom ut i mai 1975 og ble det første av to album trioen ga ut det året. 

Selv om det ble spilt både høyere og hardere enn tidligere, var røttene fortsatt godt plantet i amerikansk tradisjonsmusikk, og da særlig blues. Da platen ble spilt inn høsten 1974, som vanlig i Wally Heider Studios i San Francisco, var trommeslager Sammy Piazza byttet ut med Bob Steeler, som sammen med Cassady og Kaukonen skulle utgjøre Hot Tuna frem til de stengte butikken, midlertidig, i 1978.

Selv om America’s Choice’ åtte låter var unnagjort på tre kvarter og musikken ble holdt i stramme tøyler, var det plenty med plass til Kaukonens utskeielser. Sangene la seg pent til rette et sted mellom bluesrock og hard rock. Cassady var fortsatt en av rockens mest elegante bassister, og han hadde en passende makker i Steeler. De to havnet likevel i skyggen av Kaukonen, som var overalt med gitarene sine, enten han krydret forsiktig eller tok full fyr, slik han gjorde i den glovarme Funky #7 og den mystiske Serpent Of Dreams, som hørtes ut som noe Jerry Garcia kunne ha kommet opp med.

Materialet på America’s Choice minnet om det som var å finne på The Phosphorescent Rat, men var i sum litt svakere. Det var flere trivielle vendinger denne gangen, og det hjalp ikke at arrangementene manglet luft i form av akustiske gitarer eller andre mykere innslag. Til tross for sine begrensninger klarte Kaukonen seg brukbart som vokalist, men han kom bedre til sin rett på The Phosphorescent Rat og soloalbumet Quah enn han gjorde denne gangen. Han var på ingen måte noen «shouter», og selv om det ikke var en avgjørende egenskap for å synge dette materialet, ble han tidvis litt blek og evnet ikke å løfte de mer middelmådige sangene. Da det virkelig klaffet, som i de sterke Funky #7, den kule, poprockaktige Great Divide: Revisited og den grisefunky, barske versjonen av Robert Johnsons Walkin’ Blues, var det likevel stor underholdning.

Rating: 7/10