The Fall – I Am Kurious Oranj (Beggars Banquet LP, 1988)

1) New Big Prinz; 2) Overture from ‘I Am Curious Orange; 3) Dog Is Life/Jerusalem; 4) Kurious Oranj; 5) Wrong Place, Right Time; 6) Win Fall C.D. 2080; 7) Yes, O Yes; 8) Van Plague; 9) Bad News Girl; 10) Cab It Up!; 11) Last Nacht

Selv om Mark E. Smith forsøkte å skjule det etter beste evne, var han både en intellektuell sjel og et arbeidsjern. Han ville alltid videre og hvilte så godt som aldri. Han holdt det gående helt til han døde, 60 år gammel, i januar 2018. Mellom 1979 og 2017 ga han ut 31 studioalbum med The Fall. I 1988, da bandet hadde kommet frem til det «vanskelige tiende albumet», slo han like godt til med to plater: først The Frenz Experiment i februar og så I Am Kurious Oranj i oktober. Ingen av de to var blant The Falls beste, men begge hadde øyeblikk av storhet og bekreftet Smiths evne til fornyelse og hans nådeløse integritet.

Det var nok mange som lurte på om det hadde klikket for mannen da det ble kjent at The Fall skulle skrive musikk til en ballett. Med andre ord ta veien fra bakgatene i Manchester til finkulturens største palass. Nå hadde The Fall riktignok selv blitt noe av en institusjon, med brukbart platesalg og en plass i bevisstheten til de fleste musikkinteresserte briter. Men ballett? Det var et strekk. Prosjektet ble litt mer forståelig når det ble klart hvem de skulle samarbeide med. Den skotske danseren og koreografen Michael Clark hadde sitt eget kompani og var fan av The Fall. Han hadde samarbeidet med bandet tidligere, blant annet ved å danse til The Classical. Filmen om Clark, Hail The New Puritan (1986), hadde musikk av The Fall. Dessverre er det få som har sett oppsetningen I Am Curious, Orange, men klipp har dukket opp på YouTube, og Brix Smith omtalte den i rosende ordelag i selvbiografien sin. 

Balletten markerte at det var 300 år siden den katolske kongen James II ble avsatt og erstattet av datteren Mary og hennes ektemann William av Orange.

Og musikken? Her passet John Peels beskrivelse av gruppen godt: «Always different, always the same.» I Am Kurious Oranj var et typisk The Fall-album. Her ble det ikke gitt noen konsesjoner til klassisk ballettmusikk. Riktignok hadde musikken en uvanlig dansbar puls, men heller ikke det var mer enn man kunne vente av et band som stadig var i bevegelse. Smith fulgte med på det som skjedde og tok opp i seg impulser fra elektronisk dansemusikk, hiphop og annet, før han gjorde dem til en del av The Falls uttrykk.

Smith fikk hjelp av Ian Broudie med produksjonen. Broudie kom fra punk- og new wave-miljøet i Liverpool og hadde debutert med Big in Japan. Mot slutten av åttitallet fikk han også fart på den kommersielle delen av karrieren med det fine popprosjektet The Lightning Seeds. Broudie ga I Am Kurious Oranj en skarp, smått polert lyd, ikke så langt unna The Frenz Experiment. Det ble rikelig med boltreplass til platens to helter, trommeslager Simon Wolstencroft og bassist Steve Hanley. De drev låtene frem med en glimrende blanding av postpunk og danserytmer og sørget for den nådeløse intensiteten Smith alltid svar ute etter. Duoens innsats løftet New Big Prinz, en omarbeiding av Hip Priest, Dog Is Life/Jerusalem, Wrong Place, Right Time og Bad News Girl opp i øverste The Fall-klasse. Sistnevnte sang bar preg av bruddet mellom Brix og Mark, etter at ekteskapet deres hadde begynt å rakne. I Am Kurious Oranj det siste studioalbumet hun var med på før hun forsvant ut. Hun dukket overraskende opp igjen i 1995.

Brix sto bak den obligatoriske overturen, det var en ballett, må vite, som var et stilig stykke jangle rock à la R.E.M. Den skilte seg ut fra rytmekjøret. Det samme gjorde den myke Guide Me Soft, som daffet frem på akustiske gitarer og ga ørene litt luft. I C.D. Win Fall 2088 AD flørtet de direkte med elektronisk dansemusikk, uten at resultatet ble helt vellykket. 

The Fall klarte dessverre ikke å holde kvaliteten oppe hele veien denne gangen. Men de nevnte sangene, samt Van Plague? holdt et nivå mange andre måtte se langt etter og bekreftet at bandet fortsatt var i godt gjenge. Smiths tekster var av vanlig høye klasse, enten han tok for seg aids i Van Plague?, kjærlighetens sammenbrudd i Bad News Girl eller brukte William Blake til å skildre Englands forfall under Thatcher i Dog Is Life/Jerusalem.

Rating: 7,5/10