Ash Ra Tempel – Le Berceau De Cristal (Spalax cd, 1975/1993)
1) Le Berceau De Cristal; 2) L’Hiver Doux; 3) Silence Sauvage; 4) Le Sourire Volé; 5) Deux Enfants Sous La Lune; 6) Le Songe D’Or; 7) Le Diable Dans La Maison; 8) …Et Les Fantômes Rêvent Aussi
På begynnelsen av nittitallet hadde Spalax begynt å gi ut en god del klassisk krautrock på CD for første gang, noe som ga et større publikum tilgang til glemte skatter fra syttitallet. I 1993 ga selskapet ut et arkivopptak med Ash Ra Tempel fra 1975. Da gikk gledesalarmen hos krauthoder.
Kjernen i opptakene på Le Berceau de Cristal stammet fra en konsert i Cannes i Frankrike 7. august 1975. På denne tiden spilte Manuel Göttsching en serie konserter sammen med Lutz Ulbrich. Lutz var ingen hvem som helst. Han var sentral i glimrende Agitation Free, som ga ut flere klassiske og utforskende album med progressiv rock på første halvdel av syttitallet. I likhet med Manuel var han gitarist, og behersket også tangenter. Konsertene de to spilte, var konsentrert rundt materialet fra Inventions For Electric Guitar, samt nye komposisjoner som de skrev sammen i 1975. Deler av musikken stammet fra et ekstranummer de spilte under en festival. Der traff de blant andre Nico, som introduserte duoen for den franske regissøren Philippe Garrel. Garrel holdt på med en film med blant andre Nico og Anita Pallenberg i rollene, og var ute etter musikk som kunne skape en drømmetilstand. Ekstranummeret ble hovedtemaet i filmmusikken. I tillegg spilte Göttsching og Ulbrich inn mer musikk i førstnevntes studio i Berlin, som også ble brukt i filmen og senere kom med på platen.
Musikken ble laget ved hjelp av Farfisa-orgel, ekkomaskin, EMS-gitarsynth og elektriske gitarer. Med andre ord mye av det samme oppsettet som på Inventions For Electric Guitar, men med en forskjell i form av mer bruk av tangenter. Det var likevel fortsatt masse gitarer, som regel kjørt gjennom en ekkoboks. I likhet med nevnte album var uttrykket minimalistisk, men ikke i like stor grad. Det var mindre oppmerksomhet rettet mot hypnose og større vekt på å skape drømmende stemninger. Musikken inneholdt ikke all verden av tydelige melodiske linjer eller temaer, men var likevel tiltrekkende, sval og atmosfærisk. Den må ha passet utmerket som lydspor til Nicos hallusinatoriske møter med forskjellige mytologiske skikkelser i Garrels avantgardistiske film.
Det meste av det timelange stykket ruslet av gårde i ambient modus, men ikke uten temperatur og sting. Droner, Terry Riley-aktig rytmisk minimalisme og lag på lag med elegante teksturer bygde opp et deilig lydbad. De rytmiske mønstrene skiftet oftere enn man først fikk inntrykk av, og musikken gjorde inntrykk også uten filmen som visuelt følge. Le Berceau de Cristal var kosmisk på samme måte som Tangerine Dream var det cirka 1973. Det var også passasjer som minnet om det Pink Floyd syslet med før The Dark Side of the Moon.
Platen inneholdt også flere strekk som brøt opp den behagelige stemningen, vekket lytteren fra dvalen og sørget for at spenningen og følelsen av at noe stod på spill, ble holdt ved like. Det skjedde gjerne ved hjelp av elektriske gitarer, uten at duoen noen gang gikk full tilt à la tidlig Ash Ra Tempel. Le Berceau de Cristal var en god følgesvenn til Inventions for Electric Guitar og kunne anbefales til alle med sans for kosmische musik, selv om den ikke var like overveldende nyskapende som flere av Göttschings og Ulbrichs øvrige utgivelser.
Rating: 7,5/10
