BUTTHOLE SURFERS – Brown Reason To Live (12” EP, Alternative Tentacles 1983)

1) The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave; 2) Hey; 3) Something; 4) Bar-B-Q Pope; 5) Wichita Cathedral; 6) Suicide; 7) The Revenge Of Anus Presley.

Butthole Surfers – tidenes mest idiotiske og smarteste bandnavn? Jeg kan huske at vi flirte fært når navnet dukket opp i musikkpressen, og medlemmenes iscenesetting av seg selv både live og i promotering bygget opp under det infantile.

Klarer man å jobbe seg mentalt forbi navn og image venter et knippe plater som er noe av det beste amerikansk undergrunnsrock hostet frem på åttitallet. Etablert i Texas i 1981, utgydet gruppa en unik blanding av hardcore, psychedelia, surrealisme, noiserock og infantile tekster som bidro til at gruppa på plate og scene var noe helt for seg selv.

Hovedpersoner i gruppa har alltid vært Gibby Haynes (hovedvokalist og saksofon), Paul Leary (gitar, sang) og King Coffey (trommer). Det er deres musikalske visjon og elleville tekstunivers som er Butthole Surfers. Albumene gruppa ga ut frem til og med Locust Abortian Technician i 1987 er selvskrevne i beretningen om åttitallsrocken. Det skulle komme fine ting etter 1987 også, selv om noe av magien og den unike sakte slapp taket.

Men det hele begynte med Butthole Surfers 12” EP  (aka Brown Reason To Live) i 1983, utgitt på Jello Biafras (Dead Kennedys) plateselskap Alternative Tentacles. Biafra hadde fått øyne og ører opp for gruppa etter å ha sett dem live og tilbød seg å utgi musikken deres.

Allerede på den første plata er de fleste av gruppas kjennemerker på plass. De skulle lage bedre plater etter hvert, men allerede på debuten er det mye fint og vanvittig. Åpneren The Shah Sleeps in Lee Harveys´s Grave setter tonen med et parodisk punkøs. Både musikalsk og tekstlig synes gruppas taktikk å være skremme bort alle som måtte være den minste i tvil om det går an å kødde med alt og alle mens det veltes ut infernalsk punkrock; Jimi Hendrix ligger med liket til Marilyn Monroe og Elvis Presleys tånegler røykes for å bli høy – i det hele tatt.

Men allerede på neste låt, Hey, dukker det opp en fin popmelodi med glimrende gitarspill av Leary og en merkelig effekt på vokalen som sender hele greie litt ut av kurs og ut på avantgardens jaktmarker. Og slik fortsetter det gjennom syv spor. Something har kopiert riffet fra Queens Another One Bites the Dust, lagt til blåsere og økt intensiteten mange hakk. Bar-B-Q Pope er nydelig dyster gitarrock med avsindig, vokal som remjer ”they shot the pope, they shot his ass” over en vakker gitarfigur som REM kunne hatt glede av. Wichita General er nesten rockabilly, Suicide er 1 minutt og 24 sekunders punk og avslutningen The Revenge of Anus Presley er hatsk noiserock som setter de fleste andre i genren i skammekroken.

Bra spilt, gode ideer og mye humor. Forventningens bue var spent etter disse drøye atten minuttene.

Rating: 7/10