The Meters – Struttin (1970, LP Josie Records)

Struttin var The Meters tredje og siste album på Josie Records, og albumet er nok et fett klask New Orleans-funk. Med samme musikere og samme produsent som tidligere avslutter The Meters den fine Josie-triologien i god stil.

På Struttin synges det også i større omfang enn tidligere. Det skaper en fornyelse som nok var på sin plass, etter to så godt som helt instrumentale album.

Åpneren Chicken Strut er egentlig superirriterende med en avsinding shouting/kakling, men er likevel en effektiv funkbombe. Same Old Thing er også hyperfunk med messing av refrenget, noe som fungerer bedre her enn på Chicken Strut.

Art Neville står på denne plata frem som en stor soulsanger. The Meters gjør en nydelig versjon av Jimmy Webbs Wichita Linesman. Med denne skrev Webb en av tidenes definitive poplåter, som her gjøres som sjelfull New Orleans soul. Fabelaktig. The Meters backet Lee Dorsey på hans store hit Ride Your Pony, og på Struttin gjør gruppa en fin versjon. Også her med Art på vokal. Ty Hunters Darling, Darling, Darling får også en funky overflatebehandling og ender opp som en livsbejaende godlåt takket vare boblende orgel og Arts vokal.

Ellers er Struttin full av instrumentalfunk, jammet frem av musikere helt på høyden. Selv om musikkens naturlige sving ikke kan dekke over at noe av materialet er litt på det jevne.

Rating: 7/10

The Meters – Cabbage Alley (1972, LP Reprise Records) 

På sitt første album for for storselskapet Reprise Records tar The Meters steget inn i syttitallet. Dette kommer til uttrykk gjennom et fetere og mer rocka uttrykk, uten at vi et øyeblikk glemmer at det er kongene av New Orleans funk som ligger på platetallerkenen.

Allen Toussaint er fortsatt produsent og har gitt gruppa en lyd som ligger nærmere Funkadelic, med tyngre gitararbeid og generelt et mer fyldig lydbilde. Uten at uttrykket er plagsomt polert, heller tvert i mot – det låter bare fett, rett og slett. The Meters fremstår dermed tyngre og mer jammete på Cabbage Alley, noe som kler dem godt.

De to første sporene på side en, You’ve Got to Change (You’ve Got to Reform) og Stay Away er en flott demonstrasjon av det tyngre uttrykket, drevet frem av den utrolige rytmeseksjonen med Porter på bass og Zigaboo Modeliste på trommer.

Også på Cabbage Alley er det plass til soulballader. Gruppa gjør en ok versjon av Neil Youngs Birds med en inderlig Art Neville på vokal. Lonesome and Unwanted People er også en fin soul låt med elektrisk piano bak Art i storform.

Høydepunktet på plata er likevel deres tipp med hatten til Professor Longhair, gruppa gjør en svinefet versjon av hans Cabbage Alley.

Cabbage Alley var The Meters beste album så langt.

Rating 8/10