Butthole Surfers – Rembrant Pussyhorse (Touch & Go LP, 1986)

 1) Creep In The Cellar; 2) Sea Ferring; 3) American Woman; 4) Waiting For Jimmy To Kick; 5) Strangers Die Every­day; 6) Perry; 7) Whirling Hall Of Knives; 8) Mark Says Alright; 9) In The Cellar

 Den 18. april 1986 ble surfernes andre album, Rembrant Pussyhorse, utgitt. Også denne gangen produsert av bandet selv og sluppet på Touch & Go Records.

Albumet hadde en trang fødsel, musikken ble innspilt rett etter utgivelsen av Psychic, men ble liggende et år før utgivelse. Diskusjoner med Alternative Tentacles, som opprinnelig skulle utgi plata, og ikke minst endring av hvilke låter som skulle være med og ikke være med, medført en seig prosess før dette herlige albumet endelig ble utgitt i april 1986.

Besetningen er den klassiske surfersbesetningen med Haynes på vokal, Leary på gitar og det meste av basspillet, Coffey og Nervosa på trommer. I tillegg spiller Trevor Malcolm bass på to spor og Bob O’Neill piano på Creep In The Cellar og orgel på Perry.

På Rembrant Pussyhorse jakter bandet langs andre stier enn på det første albumet. Selv om det fortsatt benyttes rudimentært opptaksutstyr er det åpenbart at gruppa har lært seg å benytte studioets muligheter. Uttrykket er mer behersket, med en trykkende uro svømmende i et hav av tapedelay, bearbeidet perkusjon, pianofigurer, dronete gitarer og elektronikk. Paul Lerays gitar er langt mindre dominerende enn sist. Albumet fremstår som gruppas mest eksperimentelle og avantgardistiske utgivelse, langt unna de tradisjonelle noiserock- og hardcorevarianter som dominerte uttrykket i den amerikanske undergrunnen på denne tiden. I ettertid står Rembrant Pussyhorse igjen som en av de mest originale og varige utgivelse som kan pakkes inn under et utvidet rockbegrep fra siste halvdelen av åttitallet.

Albumet rammes inn av to låter om leie hendelser i kjelleren; åpneren Creep In The Cellar er en tekstlig skrekkfilm drevet frem av en enkel pianofigur, ekkobelagte trommer og en urdissonant felesolo hentet fra en ukjent countryinnspilling som driver gjennom hele låta. Tråden tas opp igjen i avslutningssporet In The Cellar som er en slags dubversjon av samme låt – men her er alt håp ute; dubeffektene gir en vakker alt-er-tapt følelse.

Det mest kjente sporet på plata er dekonstruksjonen av The Guess Who’s klassiker American Woman, hvor det stort sett bare er en tungt elektronikkbehandlet trommefigur igjen av originalversjon. Fyll på med atonalt gitarspill og en vokal innhyllet i effekter som kommer og går, så får du klassisk rock som avantgardistisk eksperiment.

Eller er Perry det nærmeste bandet kommer en rocklåt her, handler den om Perry Mason ? Mark Says Alright er nesten postpunk goes dub og Whirling Hall of Knives er bare ond, seig og lei – men varig.

Og humoren? På Mark Says Alright bjeffer en pitbull ved navn Mark Farner, til «ære» for mannen med samme navn fra gruppa Grand Funk.

Voff, voff.

Rating: 9/10