Cheap Trick – Cheap Trick (Epic Records LP, 1977)

1) ELO Kiddies; 2) Daddy Should Have Stayed In High School; 3) Taxman, Mr. Thief; 4) Cry, Cry; 5) Oh Candy; 6) Hot Love; 7) Speak Now Or Forever Hold Your Peace; 8) He’s A Whore; 9) Mandocello; 10) The Ballad Of TV Violence (I’m Not The Only Boy).

Tidligere i år slapp Rockford, Illinois store sønner Cheap Trick sitt 17 studioabum, den lille godbiten Bang Zoom Crazy…Hello. Og i 2017 vil gruppa kunne feire 40 års jubileum som plateartister. Det er en passende anledning til å feire dette fine rockbandet.

Gjennom de neste månedene skal jeg gå gjennom alle utgivelsene deres. Og med det gi et lite bidrag til å løfte frem et sørgelig oversett orkester. Cheap Trick har nemlig mye å fare med. Og selv om karrieren til gruppa har vært preget av høye topper og dype daler, er det ikke tvil om at Cheap Trick er et av de beste powerpop/pop-rock band noensinne.

Opprinnelsen til Cheap Trick finner vi gruppa Fuse, som ga ut et album i 1970. Rick Nielsen (gitarer) og Tom Petersson (bass) var med her og fikk etterhvert med seg Brad Carlson aka Bun. E. Carlos på trommer. I 1974 dannet disse tre Cheap Trick sammen med Randy «Xeno» Hogan på vokal. Hogan forsvant ganske raskt ut av gruppa, og ble erstattet av Robin Zander. Og dermed var den klassiske Cheap Trick besetningen på plass.

Cheap Trick kommer ut av en british invasion tradisjon, mer enn en klassisk new wave/»tradisjonell» powerpop bakgrunn. Gruppa er klart inspirert av The Beatles, men også Kinks og The Who. Spor av kraftglam som Slade og Sweet er også hørbare. Men først og fremst er Cheap Trick seg selv; et fett lite rockband med gode musikere og en flott sanger som fremfører latterlig fengende låter. Og det blir jo aldri feil. Å skrive og fremføre den perfekte poplåt er en kunst. Og den behersker Cheap Trick, ikke minst takket være Rick Nielsens låtskriverevner. Nielsen skriver det meste av Cheap Tricks materiale.

Gruppa fikk kontrakt med Epic Records i 1976, og i februar 1977 ble debutalbumet sluppet. Plata er produsert av Jack Douglas. Douglas er mest kjent som husprodusent for Aerosmith på syttitallet, og han sørget for å gi Cheap Trick et tungt, gyngende sound. Cheap Trick ble vel aldri så heavy igjen, og det er ikke tvil om at det kler låtene svært godt. Tidvis er vi i hardrockland, og da snakker vi klassisk amerikansk syttitalls hardrock. «Cheap Trick» er ti ultrafengende, tunge poprocklåter spilt med glød, og plata står igjen som et av høydepunktene i gruppas karriere.

Inspirasjonen fra The Beatles skinner svært tydelig gjennom, særlig på Taxman, Mr. Theif (nettopp) og ikke minst på He´s a Whore. He´s a Whore har et av de feteste stikkene i en poplåt post Beatles noensinne når Zander gauler ut «anytime at all, anytime at all». Jøje meg.

Ellers får vi tunge rockere som Hot Love og ELO Kiddies, begge faste innslag på gruppas konserter gjennom hele karrieren. Jeg har aldri helt skjønt om Hello Kiddies ble omdøpt til ELO Kiddies som et ledd i en utdriting av ELO-fansen eller bare er en smul hyllest til kidsa. Fett låter det uansett, der låta homper avgårde på et glambeat.

Daddy Should Have Stayed In High School må også nevnes, der den velter avgårde på tunge riff. Og ikke å forglemme Oh, Candy. Oh Candy er klassisk powerpop, med driv og løft langt utenfor det vanlige. Begge disse to låtene viser også den tekstlige siden av Cheap Trick. Gruppa pakker gjerne inn tunge temaer i fengende musikk. Daddy.. omhandler pedofili og Oh, Candy en bekjent av gruppa som tok livet sitt. Det ofte seriøse og udde tekstuniverset er en underkjent suksessfaktor for Cheap Trick. Man lytter litt ekstra.

Plata ble ingen stor salgsuksess og nådde kun 207 plass i USA.

Men Cheap Trick var i gang.

Rating: 8/10