The Meters – Trick Bag (Reprise Records LP, 1976)

1) Disco Is The Thing Today; 2) Find Yourself; 3) All These Things; 4)I Want to Be Loved by You; 5)Suite for 20 G; 6) (The World Is a Bit Under the Weather) Doodle-Oop; 7)Trick Bag; 8) Mr. Moon 9) Chug-A-Lug; 10) Hang ‘Em High; 11) Honky Tonk Women

Her skjer det utrolige; denne suverene samlingen av talentfulle mennesker presterer å lage et rett ut svakt album. Jakten på mainstreamsuksess tar overhånd på Trick Bag. Gruppa har fortsatt samme besetning og Toussaint står for produksjonen. Og likevel klarer de å lire av seg et grusomt øyeblikk som Disco Is The Thing Today, en rett frem discolåt av verste skuffe. Det fylles så på med pregløse ballader og halvslapp funk, selv om det skal sies at det er unntak. Doodle-Oop er ok funk, Versjonen av Earl Kings klassiske Trick Bag er grei pop med fint piano arrangement og versjonen av Honky Tonk Women presser frem litt av den rå funken som gruppa behersket så godt. Til nød kan også nevnes den lille snutten Hang Ém High, ok funk

Ellers er det mørkt.

Rating: 3/10

The Meters – New Directions (Warner Brothers LP, 1977)

1) No More Okey Doke; 2) I’m Gone; 3)Be My Lady; 4) My Name up in Lights; 5) Funkify Your Life; 6)Stop That Train; 7) We Got the Kind of a Love; 8) Give It What You Can

New Directions var en tittel som ga et visst håp, å fortsette i samme spor som den begredelige Trick Bag var ikke fristende for hverken band eller lyttere. The Meters signerte for Warner Brothers og fikk med seg David Rubinson som produsent. New Directions ble dermed den eneste av gruppas utgivelser som ikke ble produsert av Allen Toussaint.

David Rubison var ikke noe dårlig valg som produsent. Rubinson hadde produsert artister som Bobby Womack, Patti Labelle, Santana og ikke minst vært med på en haug av Herbie Hancocks album. Rubinson klarer da også å gi The Meters en lyd som passer gruppa bedre. Særlig på det uptempo materialet funker det bra, med en kombinasjon av Josie-innspillingenes rå, nakne funk koblet med mer moderne produksjonsverdier. Sjekk for eksempel den grisete, grimme Funkify Your Life, puh! Digg. Eller det fine avslutningsporet Give It What You Can. Mer problematisk blir det på balladematerialet, her blir det hele for upersonlig og frisert. Sjekk for eksempel Be My Lady; skammelig at en så fet funkgjeng kunne lire av seg sånn suppe.

New Directions skulle bli det siste albumet fra denne flotte gruppa, som på tross av en fallende kurve på de siste albumene, kan se tilbake på en veldig kul og varig katalog. Bandet gikk endelig i oppløsning i 1980, men allerede i 1977 var det mer eller mindre slutt, da Art og Cyril Neville forlot gruppa. Nye medlemmer kom til, men året etter forlot også Porter The Meters.

Disse fantastiske musikerne ble ikke sittende arbeidsledige. Art og Cyril gikk videre med Neville Brothers, sammen med Charles og Aaron Neville. Og de andre medlemmene ble ettertraktede sessionmusikere. Denne gjengen spredte sine tentakler i New Orleans musikken både høyt og lavt, tidlig og sent.

Alt henger sammen i musikkens verden, tråder går alle veier.

Rating: 5,5/10