The Can – Monster Movies (United Artists LP, 1969)

1) Father Cannot Yell; 2) Mary, Mary So Contrary; 3) Outside My Door; 4) Yoo Doo Right.

Opprinnelsen til Can kan trekkes tilbake til Irmin Schmidts tur til New York i 1966, hvor han ble utsatt for et veritabelt kultursjokk. Schmidt var, sammen med Holger Czukay, elever av ingen ringere enn Karl Heinz Stockhausen. Han oppsøkte derfor naturlig nok avantgardister som Terry Riley, La Monte Young og Steve Reich. Og havnet rett opp i utviklingen av minimalismen, noe som skulle sette et sterkt preg på Cans musikk. Men Schmidt nøyde seg ikke med nymusikk og avantgardistiske tilnærmelser. Han traff også Andy Warhol, og fikk dermed The Velvet Underground midt i trynet. Velvet, sammen med Frank Zappa and The Mothers of Invention, skulle være store inspirasjonskilder for Can.

Vel hjemme fra USA ble Schmidt og Czukay enige om å starte band, og etter noen omveier endrer de opp i en gruppe med den tidligere freejazz trommeslageren Jaki Liebezeit og 19 år gamle Michael Karoli på gitar. Schmidt spilte keyboards og Czukay tok seg av lydopptakene og spilte i tillegg bass. Gruppa fikk med seg afroamerikaneren Michael Mooney på sang.

I 1968 har gruppa funnet frem til navnet The Can og de har improvisert og jammet seg frem til et tilnærmet rocksound. Etter at Mooney ble med i midten av 1968 flyttet gruppa inn i Schloss Nørvenich i Køln. The Can fikk låne dette slottet av en kunsthandler som hadde stor sans for gruppa. Her jammet de frem albumet Prepared to Meet Thy Pnoom. Det var imidlertid ingen plateselskaper som var villige til å gi ut resultatet, som først skulle komme ut på gruppas eget plateselskap Spoon i 1981, under navnet Delay.

Can ga imidlertid ikke opp og fortsatte å jobbe i studio, og i 1969 fikk de utgitt Monster Movie på United Artists.

Monster Move er første albumet fra et av de mest inflytelsesrike rockband som noen gang har eksistert. Gruppas har hatt enorm påvirkning på nær sagt alle typer undergrunnsrock, fra punk, postpunk, spacerock, postrock, og så videre. Gruppas første fase, regnert frem til og med Ege Bamyasi i 1972, setter en evig standard for transerock; rock som improvisert transenderende lyd, evig repetetiv og samtidig nyskapende – kun mildt forankret i rockens røtter. En nyskapning av europeisk rockmusikk, som et supplement og en opposisjon til den anglo-amerikanske populærmusikken. Med en dypere forankring i kunstmusikken og avantgardens (særlig minimalisme og fluxus) evne og vilje til eksprementering.

Men først altså – Monster Movies. Monster Movies er gruppas mest tydelig rockinspirerte album, og da særlig sett hen til Velvet Undergrounds låsning av grooves ca Sister Ray.

Michael Mooney er ingen tradisjonell vokalist, for å si det pent. Hans improviserte, rytmiske og rett ut bisarre vokaluttrykk setter et særegent preg på musikken, samtidig som det ankrer hele stasen i en rocktradisjon. Monster Movies skulle bli Mooneys eneste album som sanger i Can, før gjenforeningsalbumet Rite Time i 1989. Kunsteren Mooney reiste hjem til USA kort tid etter utgivelsen av plata. Hans maniske og uforutsigbare oppførsel ga fantastiske kunsteriske bidrag til gruppa, men var neppe til det beste hverken for han selv eller resten av Can.

Monster Movies består av tre spor på side 1 og det sidelange sporet Yoo Doo Right på side 2. Åpneren Father Cannot Yell stuper ut av høytalerne på en insisterende keyboardtone, før trommer og bass hekter opp et repeterende, garasjerock-beat som snubler avgårde i høyt tempo. Moonet ramler inn og ut med sine sine fraser om The Father hasn´t been born yet – alt under Karolis rock-som-kunstrock gitar. Sporet er et veritabelt første møte med Can, så rått og rett i trynet skulle de aldri bli igjen. Mary, Mary So Contrary er en ballade. Her roer Mooney stemningen og pusler frem en liten tekst om Mary; er den basert på en amerikansk regle for barn? Uansett, fint – og igjen med flott gitarspill fra Karoli. Siste spor på side 1 er Outside My Door, og her er vi igjen tilbake i (nesten) garasjeland. Svært inspirert av amerikansk garasje ca 1966, med en krautrocktvist.

Den 20 minutter lange Yoo Doo Right er et av de større øyeblikkene i Cans katalog, og faktisk i kraurock-kanonen totalt sett. Låta er trimmet ned fra en 6 timer lang jam til 20 minutter. Her går Can inn i full transemodus, med trommer og bass nedlåst låst i en tribal beat som går inn i evigheten. Liebezeit bærer musikken frem i Can-grooven. Her får vi høre det høyst singulære bandet Can. Ingen over, ingen ved siden når Yoo Doo Right banker ut hypnorock med europeisk, avantgardistisk tvist. Mooney ligger her langt fremme i lydbildet og binder musikken opp mot, tross alt, en form for rockmusikk.

De eneste som kunne måle seg med Can når det gjelder kombinasjonen av transeimprovisasjon og avantgardistiske innfall og utfall i 1969 var Grateful Dead. Dead drev med noe av det samme, men selvsagt med utsyn fra San Fransisco og ikke Køln. Og der ligger det en stor forskjell.

Monster Movies er en av grunnstenene i krautrocken.

Rating: 9/10