Can – Tago Mago (United Artist 2LP, 1971)

1) Paperhouse; 2) Mushroom; 3) Oh Yeah; 4) Halleluwah; 5) Aumgn; 6) Peking O; 7) Bring Me Coffee Or Tea.

I februar 1971 slipper Can albumet Tago Mago, etter en tre måneder lang innspillingsprosess i Schloss Norvenich. Og med utgivelsen av dette mektige dobbeltalbumet slipper ikke bare Can sin beste plate, men et av de beste allbum som noen gang er utgitt. Uansett sjanger. Store ord javel, men sånn er det bare. La meg forklare.

Tago Mago er bare seg selv, helt unik i form og innhold. Albumet kommer ingenstedsfra og går heller ingen steder, det bare er Tago Mago. En kombinasjon av Can som europeisk rockband og Can som elektronisk reisende avantgardister i lange astrale jams. Kun syv spor på fire platesider.

Plata henter navnet sitt fra øya Isla de Tagomago, beliggende rett øst for Ibiza. Isla de Tagomago har en viss tilknytning til okkultisten Aleister Crowley. Tago Mago er omtalt som Cans okkulte reise, en magik-reise fra det mørke mot det lyse – en intens «inne» stemning av lys og skygge. Can bedrev ikke freak-out som Hawkwind, Pink Floyd og des like gjorde i 1971. Cans europeiske beherskelse og innadventhet – inn mot avantgardismen, ny elektronisk musikk, mot det my(s)tiske, uutalte fjernt fra rockens amerikanske røtter. Alt dette skapte et utrykk som tok gruppa langt ut i et helt eget univers.

Kenji «Damo» Suzuki var bandets nye vokalist og han passet gruppas uttrykk perfekt. Damo er ikke en vokalist som holder uttrykket i en stram regi eller ramme, slik det ofte er i rockband. Damo flyter med musikken og er mer av et instrument på linje med resten av besetningen. Det løser opp Can og kler gruppa perfekt.

Tago Mago består på mange vis av to deler; to platesider med Can som avantrockband og to platesider med Can som astraljammende, utflytende spaceambientpionerer.

Side en består av tre kortere låter som henger sammen. det hele starter med Paperhouse, hvor elektronikk raskt låses inn i Canmotorikk. Etter to minutter øker Liebezeit tempo, mens Damo er over musikken med minimale tekster, nynnende og undrende, før det hele roes ned, for så å bindes fast i en spacerock-variant. Etter syv minutter stopper det hele i brøkdelen av et sekund før Mushroom velter inn på på en repetetiv beat med fenomenalt trommespill av Liebezeit. Se på det alternative coveret til Tago Mago, som perfekt illustrerer; foto tatt bak Liebezeit med ryggen og skyggen av Damo mot dyp blått. Du kan formelig føle trommesettet skjelve under de låste rytmene som går og går. Med lydopptaket av en eksplosjon er vi over i Oh Yeah, som fortsetter med hypnorytmer. På toppen av tribalismen har Czukay lagt Damos vokal – baklengs. Fantastisk og hyperpsychedelisk.

Etter Oh Yeah er side en over, og det faktisk nå det virkelig begynner. Snu plata og ønsk atten minutter lange Halleluwah velkommen. En sidelang, genial oppvisning i krautfunk, intet mindre. Et vanvittig øs, hvor Liebezeit holder det hele sammen med en tribal/funkbeat som går og går og det fylles på med innspill og utspill fra resten av bandet; gitarer, keyboards, lydeffekter og selvsagt Damo. Unikt.

Aumgn dekker hele side tre, og her er vi over i en helt annen verden. Tenk tidlig Tangerine Dream, Klaus Schulze, Conrad Schnitzler. Det vokale domineres av Irmin Schmidts chanting, ingen Damo her. Først etter tolv minutter melder Libezeit seg på med noe som ligner en rytme, som raskt faller sammen til improviserte slag – ingen telling her gitt. Det hele bygger opp mot verdens eneste krautrock trommesolo i space som så ender i en retur til den hypnotiske beat.

Peking O fortsetter innledningsvis reisen ut i space, men er nærmere vår planet tross alt. Her er Damo tilbake, hva han babler om kan vi i beste fall gjette på. Etterhvert snubler sykt, sykt jazzpiano inn over tidenes billigste rytmeboks. Det hele flyter helt ut i improvisasjon og er vel så langt noe band i en utvidet rocktradisjon noen gang har kommet. Tilslutt lander vi ute i verdensrommet igjen. Som en koda og en mild hånd over panna kommer Bring Me Coffee Or Tea som bringer oss hjem til kjente Can trakter; Can som helbredere.

Tago Mago har en unik kraft og varighet. Albumet oppleves like levende og unikt i 2017 som det alltid har gjort. Det har selvsagt å gjøre med gruppas unike visjon og evne til å realisere ideene. Det faktum at Czukay lot båndet gå også når bandet ikke visste om det og spleiset sammen resultater av jams sammen med mer «kontrollerte» innnspillinger har også åpenbart spilt en rolle. Czukay benyttet med andre ord samme teknikk som Ted Maceo og Miles Davis gjorde under Miles´elektriske periode.

Tago Mago har inspirert gud og hvermann. Det er nok å nevne Radiohead, John Lydon, Bobbie Gillespie, Mark Hollis, The Jesus & Mary Chain, The Fall og mange flere.

Tago Mago er et perfekte album.

Rating: 10/10