Butterfield Blues Band – The Paul Butterfield Blues Band (Elektra LP, 1965)

1) Born In Chicago; 2) Shake Your Money Maker; 3) Blues With A Feeling; 4) Thank You Mr. Poobah; 5) I Got My Mojo Working; 6) Mellow Down Easy; 7) Screamin’; 8) Our Love Is Drifting; 9) Mystery Train; 10) Last Night; 11) Look Over Yonders Wall.

Det var ingen blues revival i USA midt på sekstitallet, slik det var i England. I England var det mange unge, hvite menn som stornøyd pustet inn inspirasjon fra de store, svarte bluesmusikerne fra Chicago, Texas og Mississippi. Keith Richards, John Mayall, Eric Clapton, Peter Green, Jeff Beck, Jimmy Page og mange flere tok utgangspunkt i bluesen og skapte et moderne rockutrykk av hele stasen.

Amerikansk ungdom befant seg bokstavelig talt i garasjen i årene 1964 til 1966. Travelt opptatt med å skape garasjerocken og protopsychedelia, eller med å kopiere Byrds og det utvidede folkrock begrepet. Det ble kvernet ut store mengder fet rockmusikk fra garasjene i suburbia i disse årene, men lite blues.

Et unntak var det imidlertid; Butterfield Blues Band fra Chicago var ekte vare. The Butterfield Blues Band ble stiftet av den 21 år gamle vokalisten og munnspilleren Paul Butterfield i 1963. Gruppa platedebuterte i 1965 og skulle utgi seks studioalbum og en livedobbel før det hele var over i 1971.

Butterfield Bluesband startet opp som et viltert bluesrockband, men skulle raskt utvide paletten. Med inspirasjon fra ragamusikk, jazz og fusion skulle bandet bli stilsettende i starten av sin karriere.

Den legendariske husprodusenten til Elektra Records, Paul Rothchild, signerte gruppa til den fremadstormende labelen. Elektra var i ferd med å transformeres fra å være en folklabel til å bli noe langt hippere og mer nyskapende. Slik sett passet Butterfield Blues Band fint inn i miksen. Rotchild overtalte også Paul Butterfield til å utvide besetningen med den unge gitaristen Mike Bloomfield. Dermed var besetningen som spilte inn debutalbumet på plass, med Paul Butterfield på vokal, Elvin Bishop og Mike Bloomfield på gitarer og rytmeseksjonen Jerome Arnold (bass) og Sam Lay (trommer). Arnold og Lay hadde absolutt kredibilitet; de ble hentet fra bandet til Howlin Wolf, intet mindre.

Mike Bloomfield er en av de beste gitaristene rocken har sett. På mange måter glemt og underkjent i dag, de fleste husker ham vel best som gitarist for Bob Dylan på Highway 61 innspillingene. Det er dypt urettferdig, mannen bør huskes for så mye mer. Bloomfield var en vilter og urolig sjel, som døde bare 37 år gammel i 1981. Bloomfield var ingen tradisjonell bluesgitarist; han spilte fort, frikete, jazzy og med en ekstase i uttrykket som sendte alt materialet han var med på ut i stratosfæren og langt unna trøtt bluesjamming.

Paul Butterfield gikk også bort så alt for tidlig, han døde bare 44 år gammel i 1987. Butterfield var en munnspillvirtous, faktisk regnet som en av bluesens største. Og han var en musikalsk fornyer, noe vi kommer til når de neste platene til Butterfield Blues Band skal under lupen. Paul Butterfield skal ha mye av æren for at den elektriske Chicagobluesen ble så viden kjent og øvet så tung påvrikning på utviklingen av rockmusikken på siste halvdel av sekstitallet, selvsagt sammen med John Mayall, Yardbirds og Rolling Stones. Butterfield hadde Little Walter som læremester og hadde allerede som ung spilt med størrelser som Howlin´ Wolf, Muddy Waters og Junior Wells.

Debutalbumet The Paul Butterfield Blues Band ble realisert først på tredje forsøk. Allerede i desember 1964 spilte gruppa inn materiale, som Elektra ikke var fornøyd med. Disse innspillingene har senere blitt utgitt som The Lost Elektra Sessions. Neste forsøk var liveinnspillinger fra Cafe Au Go Go i New York, tatt opp like etter gruppas opptreden på Newport Folk Festival. Heller ikke disse opptakene synes Rothschild var tilstrekkelig gode, og det var først etter studiosessions i september 1965 at gruppe og produsent var fornøyd med resultatet. På disse innspillingene deltok også Mark Naftalin på keyboards og gruppa var dermed en sekstett.

The Paul Butterfield Blues Band er et av de første albumene innspilt i USA med en hvit vokalist, og gruppa var også tidlig ute med kombinasjonen av afroamerikanere og hvite i samme band.

Kombinasjonen av hvite og svarte musikere er med på å gjøre gruppas debutalbum så sjeldent og varig. Jerome Arnold og Sam Lays groove, banket sammen i små klubber bak Howlin´ Wolf, kombinert med villskapen og den ungdommelige kåtskapen til spesielt Bloomfield og Butterfield gjør det hele eksplosivt. Snakker vi punkblues 20 år før sjangeren gentlig oppstod rundt band som Birthday Party, Inca Babies, The Moodist og flere? Tja nesten, men Butterfield Blues Band har en helt annen forståelse og respekt for tradisjonen – vi snakker beinhard, elektrisk Chicagoblues her.

Plata består av en kombinasjon av coverlåter og originalmateriale. Coverlåtene bærer sterkt preg av Paul Butterfields finfølelse for tradisjonene, ervervet gjennom ungdomsår på blues-klubbene i the windy city. Låter av Elmore James, Little Walter, Muddy Waters, Willie Dixon, Junior Parker og Memphis Jimmy gjøres med bravur.

Originalmaterialet passer fint inn i helheten. Åpningsporet Born In Chicago er skrevet av Nick Gravenites. Gravenites skulle bare to år senere stifte Electric Flag sammen med blant annet Bloomfield. Paul Butterfield og Elvin Bishop skrev sammen Our Love Is Drifting. I tillegg har Bloomfield med to instrumentaler, en skrevet alene og en skrevet sammen med Butterfield og Naftalin. Og på disse to låtene – Thank You Mr Poobah og Screamin´- viser Bloomfield sitt geni, i et sanseløst samspill og motspill med Butterfield på munnspill.

Gruppa oppnådde en viss kommersiell suksess med plata som nådde 123 plass på listene i USA.

Og om jeg ikke har nevnt det, bandet spiller fenomenalt. Glem alle opplevelser av trøtt bluesplanking på en «rockeklubb» i Drammen.

Dette bandet svinger.

Rating: 8/10