Butthole Surfers – Electriclarryland (Capitol cd, 1996)

1) Birds; 2) Cough Syrup; 3) Pepper; 4) Thermador; 5) Ulcer Breakout; 6) Jingle Of A Dog’s Collar; 7) TV Star; 8) My Brother’s Wife; 9) Ah Ha; 10) The Lord Is A Monkey; 11) Let’s Talk About Cars; 12) LA; 13) Space.

I mai 1996 slipper Butthole Surfers sitt syvende studioalbum. På Electriclarryland ender gruppa reisen fra å være et uoppdragent noiserockorkester til å bli et ganske streit alternativt rockband. Og bandet oppnår ganske stor kommersiell suksess med singelen Pepper som  når 38. plass på listene og drar med seg Electriclarryland, som når helt opp til 31. plass på albumlistene i USA. Og slike plasseringer betydde solid platesalg på nittitallet.

Tittelen er selvsagt et nikk til Jimi Hendrix. Omslagsbildet skapte en del rabalder, med sin henvisning til en forferdelig hendelse i Ogden, Utah i 19974. The Hi-Fi murders omhandler ran, voldtekt og tortur, og fikk stor oppmerksomhet den gangen.

Jeff Pinkus slutter i gruppa før innspillingen av Electriclarryland. Paul Leary står for bassspillet på plata, i tillegg til alt gitararbeidet. King Coffey er fortsatt med på trommer og Haynes er selvsagt i front.

Sett opp mot gruppas tidligere utgivelser blir Electriclarryland unektelig tam og komform. Likevel innholder plata en del ok rockmusikk ala 1996. Tung, gitarbasert musikk med vink til grunge, indierock og triphop. Det er dog ikke tvil om at forventningene til Butthole Surfers var større enn det som blir servert på Electriclarryland og at det hele fremstod som en solid skuffelse når plata ble utgitt.

Men la oss se litt på de positive sidene ved plata: Åpningsporet Birds er godt fundert i punkens energi og banker ut av høytalerne på godt vis, med fint gitarspill fra Leary. Thermador er så nærme Buttholes noen gang kom grunge, låta høres ut som Alice In Chains på vranga. Ulcer Breakfast er deilig noiserock klemt ut i høyt tempo. Jingle Of a Dog´s Collar er en kul rock låt, med fin sang av Haynes og nok en gang fett gitarspill. My Brother´s Wife er et perkusjonstung, dypt psychedelisk mareritt som trekker linjene tilbake til Rembrant Pussyhorse.

Ellers blir det for mange midttempo, tradisjonelle rocklåter. Låter som hver for seg ikke er så aller værst, men som i sum gjør at albumet blir kjedelig. Balansen mellom det oppfinnsomme og varige versus det konforme klarte gruppa å håndtere fint på Indipendent Worm Saloon, men her går det ikke så greit. Og singelen Pepper er ikke god, et triphop/hvit rap mareritt som ikke fungerer. Pepper sender tankene i retning av alle mulige identitetsløse altrockband i USA på nittitallet. Og ikke minst til grufull numetal ala Limp Bizkit og annen styggedom.

Uff.

Rating: 5/10