Blue Oyster Cult – Blue Oyster Cult (Columbia LP, 1972)

1) Transmaniacon MC; 2) I’m On The Lamb But I Ain’t No Sheep; 3) Then Came The Last Days Of May; 4) Stairway To The Stars; 5) Before The Kiss, A Redcap; 6) Screams; 7) She’s As Beautiful As A Foot; 8) Cities On Flame With Rock And Roll; 9) Workshop Of The Telescopes; 10) Redeemed.

Da Blue Oyster Cults (BOC) debutalbum ble sluppet 16 januar 1972 var det ingen ferskinger som albumdebuterte. Gruppa hadde da holdt det gående siden stiftelsen i Long Island, New York i 1967. Veien frem til debutalbumet skulle bli mer brokete og komplisert enn gruppa hadde forestilt seg.

Opprinnelig tok gruppa navnet Soft White Underbelly og kom under vingene på fantasyfreak, manager og ideolog Sandy Pearlman. Pearlman klarte å skaffe Soft White Underbelly kontrakt med Elektra Records, og de spilte inn to album for Elektra som ikke ble utgitt, da plateselskapet ikke var fornøyd med resultatene. På det seneste av disse to albumene hadde bandet skiftet navn til Stalk-Forrester Group. Stalk-Forrester albumet ble senere utgitt under tittelen St.Cecilia; The Elektra Recordings, av Rhino i 2001. Vel verdt å sjekke ut.

I 1971 fikk gruppa sitt legendariske navn, og frem til tidlig åttitall bestod bandet av Donald «Buck Dharma» Roeser (gitar, vokal) Eric Bloom (hovedvokalist, gitar), Allen Lanier (keyboards, rytmegitar, vokal), Joe Bouchard (bass, vokal) og Albert Bouchard (trommer, vokal). Alle i gruppa sang altså, og de var alle engasjert i låtskrivingen. Bandet knyttet til seg tekstforfattere som musikkjournalistlegenden Richard Meltzer (forfatter av The Aesthetics Of Rock) og Patti Smith – som var kjæreste med Allen Lanier i flere år på syttitallet. I tillegg leverte Sandy Pearlman mange tekster til bandet. De intellektuelle og «arty» impulsene fra Pearlman og Meltzer skulle bidra til å gi gruppa et særpreg som skilte dem godt ut fra den gemene hop av tunge rockband.

Sandy Pearlman var på mange vis «ideologen» bak Blue Oyster Cult. Han skapte det vanvittige universet BOC opererte i og produserte alle albumene frem til 1979, sammen med sin sammensvorne Murray Krugman. Og universet til BOC, hva består det i? Tja, det må oppleves, tekstene og konseptene er en viktig del av moroa her; en kombinasjon av magi(c)k, Science Fiction, uhyrer av ymse slag, sadomasochisme, konspirasjonsteorier og ren galskap. Sleng så på en korslignende logo rappet fra Kronos (gresk mytologi), som er å finne på alle albumcover, og du begynner å nærme deg universet som er BOC.

Alt dette hadde ikke vært relevant om ikke gruppa hadde skrevet suverene låter og spilt disse med en eleganse og klem som få har vært i nærheten av siden. Gjennom syttitallet var BOC et av USAs suverent beste rockband.

Etter den mislykkede perioden på Elektra produserte David Lucas en demo og Pearlman fikk platemogul Clive Davies til å lytte, og dermed var gruppa signert til Columbia Records.

«Blue Oyster Cult» ble spilt inn Lucas sitt Warehouse Studio i oktober 1971 og produsert av Pearlman, Kruger og Lucas. Debutalbumet har en helt egen atmosfære og er en sann klassiker. Det er ikke en dårlig låt her, og flere av sporene fra debuten er fortsatt å finne i gruppas livesett- mer enn 45 år senere.

Det hele åpner med den raske, onde rockeren Transmaniacon MC. Skrevet av Bloom, Roeser og Albert Bouchard, med tekst av Pearlman. Og sunget av Eric Bloom, hans grusete røst passer perfekt her. Pearlman har skrevet en tekst som drar opp marerittet fra Altamont, første vers er verdt å sitere:

With Satan’s hog no pig at all
And the weather’s getting dry
We’ll head south from Altamont
In a cold-blood traveled trance
So clear the road, my bully boys
And let some thunder pass
We’re pain, we’re steel, a plot of knives
We’re Transmaniacon MC

Og dermed er et unikt univers etablert, og for en låt! Soundet på denne plata presenteres også fint her; hard rock med visse psychedeliske trekk – rester av arven etter gruppas første år.

Deretter følger den herlige «I’m on the Lamb but I Ain’t No Sheep». Skrevet av Bloom og Albert Bouchard, og nok en gang med tekst av Pearlman. Her har Pearlman tryllet frem en hyllest til Canadisk ridende politi, intet mindre. Innledningsvis lyder det som følger;

Canadian Mounted, baby
Police force that works
Red and Black
It’s their color scheme
Get their man
In the end
It’s all right
Yeah, it’s all right

Red and Black er stikkordene her. Denne låten skulle nemlig dukke opp igjen på BOCs andre album, Tyrrany And Mutation, året etter. Der forvandlet til en tung rocker, under navnet The Red and The Black. Du finner også en versjon av denne på nevnte St.Cecilia; The Elektra Recordings.

På balladen Then Came The Last Days Of May presenterer gitarist Donald «Buck Dharma» Roeser seg som låtskriver og vokalist. Noen år sendere skulle Roeser være vokalist på gruppas desidert største hit noensinne, og hans lyse og milde røst passer ballademateriale og de mer poppa låtene godt. Then Came The Last Day Of May er en trist og visstnok sann historie om en narkohandel som går feil, og to av bekjente av BOC dør som et resultat av dette. En vakker sang med fin produksjon og en melodi som fester seg.

På de to siste låtene på side 1 er vi tilbake i hardrockland. Stairway To The Stars har tekst av Meltzer og røff vokal av Eric Bloom. Melodien er nok en gang minneverdig, og bygger fint opp til Before The Kiss, A Redcap. Denne het opprinnelig Conry´s Bar og er en sløy rocker med flott gitararbeid og en tekst om kyss som metode for å utveksle piller av det åndsutvidende slaget. Redcap har et kult, jazzete stikk, hvor gruppa viser seg frem som det formidable rockbandet de var allerede på debutalbumet.

Snur du plata treffer den dypt psychedeliske Screams deg midt i trynet. Screams er skrevet og sunget av bassist Joe Buchard, og han har laget en skummel tekst hvor refrenget går:

Screams in the night
Sirens delight
Heat broken glass
Satan’s bred trash

Utrygge greier altså, som umerkelig sklir over i den snurrige She’s As Beautiful As A Foot. Nok en gang en nydelig melodi og en absurd tekst av Meltzer som skaper en merkelig, litt urolig stemning. Deilig.

Deretter banker det løs med det nærmeste vi kommer tungrock når den mektige Cities On Flame With Rock And Roll dundrer ut av høytalerne. En rifftung rocker hvor trommeslager Albert Bouchard remjer om byer i full brann og tre tusen gitarer og det som verre er. God vokalinnsats fra Bouchard her, og låten er en klassiker i BOC katalogen. Hører du etter finner du rester av riffet fra Black Sabbaths The Wizard, som ligger i bunn som inspirasjon.

Klassisk er også Workshop Of The Telescopes. Med en Sci-fi tekst av Pearlman , som peker frem mot Imaginos-albumet som skulle komme i 1988. Her presenteres de tvilsomme typene Silverfish Imperetrix og Salamander Drake for verden, der de holder med på sine onde saker og planer for verdensovertagelse. Gjennom sytti- og åttitallet skulle det dukke opp tekster fra Pearlman som spant ut av hans rockopera/konsept Imaginos, som aldri skulle realiseres fullt ut, men som fikk en slags oppsummering i 1988 på Imaginos-albumet.

Redeemed avslutter albumet på lystig vis, der den rusler avgårde på en hyggelig countryrockbeat, med fin sang av Eric Bloom. Denne låta skrev Harry Farcas, og solgte til gruppa. Pearlman lagde tekst og gruppa arrangerte.

Blue Oyster Cult er et klassisk debutalbum, uten svake punkter. Ti sterke låter med interessante tekster, godt spilt og arrangert.

Blue Oyster Cult fikk ingen stor salgsuksess med debutalbumet, som stoppet på 172. plass på listene i USA. Men gruppa gjorde seg etterhvert bemerket som ett fett liveband, der de turnerte sammen med artister som The Byrds og Alice Cooper, i forlengelsen av albumutgivelsen. Plata fikk også god mottagelse blant kritikerne, som så at BOC hadde noe nytt å komme med; en tung rockmusikk med smarte tekster, godt arrangert og spilt materiale. De fikk raskt tilnavnet «thinking man´s heavy metal». Noe som forsåvidt beskriver gruppa godt, rent bortsett fra at jeg mener BOC aldri var heavy metal; gruppa var et tungt rockband javel. Men mer hard rock og poprock enn heavy metal.

Rating: 9/10