Can – Future Days (United Artists LP, 1973)

1) Future Days; 2) Spray; 3) Moonshake; 4) Bel Air.

I den varme sommeren 1972 spiller Can inn sitt fjerde ordinære album, Future Days. Gruppa hadde hatt en velfortjent ferie og kom til innspillingene med overskudd og åpent sinn. Og Can skulle ta et nytt, stort klyv ut i åpent terreng med Future Days, sikkert påvikret av god stemning, samspill utviklet til nesten telepatisk nivå og en varm, lummer sommer.

Future Days er noe ganske annerledes enn Monster Movies, Tago Mago og Ege Bamyasi. Der forgjengerne var åpne, delvis aggressive og atonale, med rytmeinstrumentene i en nær hovedrolle, er Future Days fullendt demokratisk. Her spiller alle solo og ingen solo; Future Days er sammensmeltet, varm og ganske symfonisk. Effekten av det hele er følelsen av noe nytt – en tidlig ambient rockmusikk som peker frem mot det Eno og andre skulle utvikle. Future Days viser også vei til neste periode av Can, linjene fra Future Days er lette å trekke mot (særlig) Soon Over Babaluma (1974) og Landed (1975).

Future Days bobler under et elektro-akustisk teppe; det skrapes og summes i strøm. Og Suzuki? Han synger gjennom .. noe? Det høres ut som han synger til Can fra en annen dimensjon, gjennom tid og rom. Han er mindre i i front enn før og har nå sunket helt ned i Can-musikkens badekar, det er såvidt snorkelen titter opp over vannkanten. Alt er imidlertid ikke nytt; du finner fortsatt en polyrytmisk Liebezeit på slag, og Czukays bass er fortsatt hjertelig til stede. Karoli opererer mer i dybden denne gangen – det er lite gitarfreakout her. Og Can fortsetter med spontan komposisjon, og utvikler musikken med tiden til hjelp; det er lange strekk her.

Det ni minutter lange tittelsporet åpner side en, ved å sakte stige frem av den ambiente tåka, som skapes av Irmin Schmidts keyboards og effekter fra Czukay. Først etter nærmere to minutter stiger en tilnærmet latinsk rytme figur fram – mild, vakker og inntagende. Omsider faller Suzuki nynnende inn, han mumler om «rainy days and future days», Karoli fyller på med jazzete spill; det hele er originalt og sanseløst vakkert.

Deretter følger den åtte minutter lange Spray, som truer mer enn åpneren gjør. Under et boblende dystert orgelspill trekker Liebezeit det hele opp, før Karoli spiller.. Chuck Berry? Men bare for et øyeblikk. Så følger mer elektronikk, polyrytmikk og superoriginale gitarløp fra Karoli; først her, så der. Og bassist Czukay spiller boogie?Jøss. Etterhvert faller også Suzuki nynnende inn, og det hele lander mer optimistisk enn det starter. Og har Karoli hørt på Jerry Garcia? Sjekk den avsluttende gitarfiguren!

Side 1 avsluttet med singelen Moonshake. Tre minutter med herlig Can funk, ganske nærme Spoon fra Ege Bamyasi – men fortsatt preget av den ambiente tåka som ligger over hele Future Days.

Hel side to dekkes av det tyve minutter lange mesterverket Bel Air. En sakte stigning mot solen de første fire minuttene, før Liebezeit ikke klarer å holde tilbake lenger og pumper opp rytmene under Karolis fuzzpedaler, alt med Suzuki surrende rundt i lydgrøten. Og slik gynger Bel Air frem og tilbake i tyve minutter, som en smidig bauta av symfonisk krautrockambiens. Fantastisk.

Etter Future Days sluttet Damo Suzuki i Can, en kan nesten tenke at det var greit. En slags mission completed med den utrolige rekken Tago Mago – Ege Bamaysi og Future Days.

Future Days er et perfekt album.

Rating: 10/10