Butterfield Blues Band – The Resurrection Of Pigboy Crabshaw (Elektra LP, 1967)

1) One More Heartache; 2) Driftin’ And Driftin’; 3) Pity The Fool; 4) Born Under A Bad Sign; 5) Run Out Of Time; 6) Double Trouble; 7) Drivin’ Wheel; 8) Droppin’ Out; 9) Tollin’ Bells.

Når gruppas tredje album The Ressurection Of Pigboy Crabshaw ble utgitt i desember 1967 hadde Mike Bloomfield, Jerome Arnold og Billy Davenport forlatt Butterfield Blues Band. Ny rytmeseksjon besto av Bugsy Maugh på bass og trommeslager Phil Wilson. Phil Wilson skulle også spille med Art Ensemble Of Chicago, det unike jazzbandet som ga ut en stabel klassiske plater på sekstitallet og syttitallet. Bloomfield ble ikke erstattet, og alt gitarspillet sto dermed Evin Bishop for. Plata ble sågår oppkalt etter Bishop. Hans ubegripelige klengenavn var nemlig Pigboy Crabshaw. Man kan jo undres over hva man skal ha utført av bragder for å få et slikt klengenavn.

På The Ressurection Of Pigboy Crabshaw hadde også gruppa blitt utvidet med blåserrekke, bestående av Gene Dinwiddie på tenorsaksofon, Keith Johnson på trompet og en 22 år gammel David Sanborn på altsaksofon. Dinwiddle var en anerkjent bluesmann, som blant annet spile i bandet til James Cotton, og Sanborn skulle etterhvert gå videre til en karrierre bestående av uendelige sessionoppdrag i tillegg til en oppfattende egen katalog.

På dette albumet gikk gruppa bort fra de villeste eksessene på East-West og løftet uttrykket nærmere rhythm and blues og soul, selv om Chicagobluesen fortsatt var godt tilstede. Blåserne dominerer på de fleste sporene og skapte en fornyelse av gruppas uttrykk, som fungerer ganske godt.Uten at helheten når de voldsomme høydene til forgjengeren. Butterfield synger også bedre her enn tidligere, han fremstår som en stor sanger rett og slett. Og selv om vi har nådd 1967/68 er det ikke mye psykedelia på spore, utover et vindskeivt, tidstypisk omslag.

Syv av albumets låter er coverversjoner. Kun to orignaler her altså. Run Out Of Time, skrevet av Butterfield og Dinwiddle, har et tøft blåserriff og kult keyboardarbeid, uten at melodien er spesielt minneverdig. Også den andre originallåten er middels; Droppin Out, skrevet av Paul Butterfield og Tucker Zimmerman funker greit nok over sin knappe spilletid, der den humper avgårde på et ok blåserarrangement. Høydepunktene finner vi blant coverlåtene. Åpneren One More Heartache, av Smokey Robinson, er herlig soulfylt i en særs snappy versjon. Jeg blir aldri lei den, en humørbombe! Den lange Driftin´And Driftin´er også fin; en seig blues som sleper seg sjelfullt gjennom ni minutter. Og med en saftig solo av unge Sanborn.

I august 1967 slapp Albert King det klassiske bluesalbumet Born Under a Bad Sign, og tittelsporet ble raskt plukket opp av både Cream og Buttefield Blues Band. Og Butterfield Blues Band gjør ikke skam på denne klassikeren, selv om versjonen ikke når helt opp til originalens voldsomme høyder. På denne får også Bishop slå seg løs, og vi kunne godt hørt enda mer av denne fine gitaristen på albumet. Det er ikke så mye sologitarspill på Pigboy, som er mer dominert av blåsere og ensemblespill.

Otis Rush´s ballade Double Trouble skulle senere gi navn til Stevie Ray Vaughns backingband, og gjøres her i en sløy versjon, med utstrakt blås i kombinasjon med gurglende keyboards og harmonikamester Butterfield.

Avslutningen på albumet, en versjon av tradisjonslåta Tollin´ Bells er en truende, bitter blues med tung perkusjon og en fortvilet soulButterfield i front.

Og slik avsluttes et fint, litt tradisjonelt elektrisk blues album. The Ressurection Of Pigboy Crabshaw skulle komme i skyggen av giganter som Cream og Jimi Hendrix, som tok tak i mye av det samme tradisjonsmaterialet og tok det med seg ut på viddene.

Plata nådde 52. plass i USA og ble dermed gruppas største fremgang på salgslistene.

Rating: 7/10