Art Bears – Hopes And Fears (Recommended Records LP, 1978)

1)OnSuicide; 2) The Dividing Line, 3) Joan; 4) Maze; 5) In Two Minds; 6) Mer: Irrigated Land; 7) Terrain The Tube, 8) The Dance; 9) Pirate Song; 10) Labyrinth; 11) Riddle; 12) Moeris, Dancing; 13) Piers («The Leech of Life, the Graft of Grace»)

Art Bears var et band i kun to år, og i den perioden tilbrakte Chris Cutler, Fred Frith og Dagmar Krause bare sytti dager sammen – førti dager i studio og tredve dager på veien. I løpet av denne korte tiden ga Art Bears ut intet mindre enn tre originale og varige album. Sitt snodige navn tok gruppa fra Jane Ellen Harrisons bok Ancient Art and Ritual fra 1913. Nærmere bestemt fra setningen «Even today, when individualism is rampant, art bears traces of its collective, social origin». Sett i kontekst med denne setningen er det i sannhet et nydelig, tveegget navn.

Art Bears oppstod i ruinene av det britiske bandet Henry Cow. Under innspillingene i Sveits av det som skulle ha blitt Henry Cows femte studioalbum, oppstod det uenighet mellom to fraksjoner i gruppa. Tim Hodgkinson, Georgie Born og Lindsay Cooper ønsket å rendyrke en instrumental form, mens Fred Frith og Chris Cutler ønsket seg et sangbasert uttrykk. Resultatet ble at gruppa gikk i oppløsning og Fred Frith (gitar, fiolin, piano, bass, melodier) og Chris Cutler (trommer, perkusjon, tekster) fullførte albumet i London under navnet Art Bears, med Dagmar Krause på vokal. I London ble de fire første «rene» Art Bears sporene festet til tape, nemlig; Terrain, The Tube, The Dance og Piers. Resten av Hopes And Fears besto av materiale som var tiltenkt Henry Cow-albumet som aldri ble realisert.

Dagmar Krause hadde sunget med Henry Cow tidligere og kom opprinnelig fra gruppa Slapp Happy. Hennes uttrykk bærer preg av en sterk og skarp vokal, med klar inspirasjon fra Kurt Weils musikk og tekstene til Bertolt Brecht. Hun gjorde en formidabel jobb i Art Bears, med sin evne til å skape liv og melodiøsitet ut av Cutlers snirklete og fortellende tekster – som fremstår svært lite sangbare i utgangspunktet.

Art Bears musikalske uttrykk var preget av Friths ønske om å være låtskriver, etter en periode med lange komposisjoner og improvisasjoner i Henry Cow.  Men Art Bears hadde også en dragning mot et eksperimentelt musikalsk uttrykk, der studioet var et viktig instrument. På Hopes And Fears blandes komposisjoner med musikalske impulser fra kunstmusikk (særlig Weil), folkemusikk, avantprog og improvisasjonsmusikk. Tekniker Etienne Conod var også en viktig brikke, der han hjalp gruppa med å benytte studioet nærmest som et instrument; lydmessig er alle Art Bears albumene oppfinnsomme og originale. Det hele tilføres så et ganske strengt konseptuelt tekstlig univers. Tekstforfatter Chris Cutler var (og er) venstreradikal, og det gjenspeiles i et grimt, dystert tekstunivers, som Krause er en unik fortolker av. Et godt eksempel er teksten på det korte åpningssporet On Suicide, som er en versjon av Hans Eisler og Brechts sang;

In such a country and at such a time,
There should be no melancholy evenings,
Even high bridges over the rivers,
And the hours between the night and morning,
And the long long winter time as well;
All these are dangerous!
For in view of all the misery,
People just throw, in a few seconds time,
Their unbearable lives away.

Denne dystopiske, kortfattede teksten er typisk for albumet, og Art Bears maktet å skape musikk til dette tekstuniverset som gjør at det hele fremstår som både vakkert og tidvis styggvakkert. Hopes And Fears er intens, nyskapende og uhyre oppfinnsom. Art Bears var av sin tid, der de opererte på halen av det progressive syttitallet, med sans for punkens energi og do-it-yourself holdning. Alt under en blygrå himmel av kald krig og en jern-Maggie «on the rise».

Hope And Fears er forankret i RIO-tradisjonen og er dypt eksentrisk med sin kantete stil, forsterket av snirklete treblåserarrangementer. Det er først og fremst treblåserne, spilt av de øvrige Henry Cow medlemmene før det hele brøt sammen, som holder albumet på plass i en tilnærmet RIO-tradisjon.

Albumet er fullt av høydepunkter, men det må være lov å trekke frem den mørke The Diving Line med sitt preparerte harmonium, dyptliggende trommefigurer, piano og en uendelig melankoli og lengsel i tekst og vokal.

Den åtte minutter lange In Two Minds er også et hovedspor på plata, som resten av musikken spinner i bane rundt. Her setter Art Bears opp en nesten akustisk ballade, svøpt i akustisk gitar og piano – jammen om de ikke parafraserer The Who i noen løp under veis – her rocker Art Bears. Og nærmere rock-som-rock skulle vel aldri disse musikerne komme.

Rating. 8/10