Can – Landed (Virgin LP, 1975)

1) Full Moon On The Highway; 2) Half Past One; 3) Hunters And Collectors; 4) Vernal Equinox; 5) Red Hot Indians; 6) Unfinished.

Som så godt som alle artister skulle også Can oppleve å se magien skli sakte ut mellom fingrene. At det ikke lenger fløt like fritt av ideer og utspill, at friskheten i samspill og samarbeid ikke lenger var like der. Sett i historiens lys er det lett å tenke at denne type tanker var i ferd med å sive inn hos gruppa under arbeidet med Landed. Denne plata var den første hvor gruppa benyttet seg av 16 spors opptaksutstyr, og Holger Czukay har senere lagt noe av skylda på manglende flow og nyskapning på nettopp utstyret; gruppa ble mer opptatt av å spille rett enn å spille det rette. Og det er merkelig nok ikke opplevelse av mer avansert utstyr som preger Landed; i så måte låter faktisk forgjengerern Soon Over Babaluma klarere og renere.

Landed var gruppas første album etter at de hadde signert kontrakt med engelske Virgin. Virgin hadde slått seg opp gjennom utgivelsen av Mike Oldfields Tubular Bells, som ble en enorm salgssuksess. Pengene fra dette gullegget brukte labelen til å signere en rekke progressive og ekspansive artister, så som Can.

Selv om Landed var gruppas svakeste album så langt, og ikke når opp til Cans tidligere høyder, må jeg skynde meg å si at dette slett ikke er et dårlig album. Bare litt mer alminnelig, enn tidligere bravader. Ikke like nyskapende og uventet sjelsettende – men likefullt med mye god musikk.

Bak et skrudd cover, hvor bandmedlemmene er sminket opp som det reneste glamrockbandet, finner vi 6 spor som spriker i flere retninger. Åpneren Full Moon On The Highway er så rett frem rock som Can noen gang hadde levert til da, en ivrig beat som Czukay og Liebezeit holder i merkelig rett frem ro. Karoli spiller acid-dynket gitar som det stod om livet og vokalen til Czukay er langt fremme i lydbildet, dog marinert i elektronikk og strøm. Det fungerer fint, men er ikke magisk. Og det er vel fra dette sporet (og det dustete coveret) at oppfatningen om at dette er Cans glamrockalbum har funnet grobunn. Men det er det på ingen måte. Dette er Can som spiller rock-som-rock, ikke mer ikke mindre.

Deretter følger Half Past One, som er humpete Canfunk, med nynnende sang og Karolis fiolin over det hele. Og jammen om han ikke spiller akustisk gitar også her. Helt ok lytting, som en lillesøster til Dizzy, Dizzy fra Soon Over Babaluma.

Høydepunktet på side 1 er Hunters And Collectors; en nydelig nattvise over temaet «Hunters And Collectiors All Come out At Night». En funky, deilig beat, hvor Czukay og Liebezeit minner oss om hvorfor de er en av tidenes feteste rytmeseksjoner. Fyll på merkelige effekter og dødsalvorlig tullevokal og du har et lite mesterverk.

Vernal Equinox avslutter siden 1 med åtte minutter instrumental Can-rock mot Can-funk, hvor Karolis gitar går amok over hele sporet – en sammenhengende gitarorgie. Det villeste gruppa hadde spilt inn siden tja, Monster Movies?

Side 2 åpner med den kule funken Red Hot Indians. En temmelig akustisk sak, med Liebezeit på tablas? Amon Duul II produsent Olaf Kübler gjester på saksofon og Karoli spiller funkgitar ala J.B.`s.

Landed avsluttes med 13 minutter lange Unfinished. En slepende, romantisk og ganske så symfonisk reise i krauttid og krautrom. Unfinished er i familie med de voldsomme utladningene fra Tago Mago (Aumgn og Peking O), uten helt å nå de samme ekstreme høydene. Men fint er det. Og det finnes bootlegs med 40 minutter lange versjoner, da titulert Finished, med den japanske sangerinnen Phew på vokal. Absolutt verdt å sjekke ut, om du har lyskye kontakter.

Rating; 7,5/10