Blue Oyster Cult – Spectres (Columbia LP, 1977)

1) Godzilla; 2) Golden Age Of Leather; 3) Death Valley Nights; 4) Searchin’ For Celine; 5) Fireworks; 6) R. U. Ready 2 Rock; 7) Celestial The Queen; 8) Going Through The Motions; 9) I Love The Night; 10) Nosferatu.

I november 1977 var BOC tilbake med studioalbum nummer fem på fem år. Gruppa hadde ridd høyt på suksessen med The Reaper, som løftet dem salgsmessig og ikke minst som konsertattraksjon. Spectres ble spilt inn i sommer og høst 1977 og ble som vanlig produsert av Krugman og Pearlman, med hjelp av David Lucas.

Spectres ble ansett som en liten skuffelse når det kom, og ble heller ikke den kommersielle fremgangen gruppa hadde forventet. Albumet nådde ikke høyere enn til 43 plass på listene i USA. Men la det være klart; selv om noe av magien fra de fire første albumene er borte er dette et godt album.

Lydmessig er Spectres mer glossy og preget av en tidsriktig arenarockproduksjon. Det hindrer ikke musikken å fremstå som både original, smart og bitvis svært fengendene. Og i sine beste stunder med låter som varer og som har kranglet til seg en plass i BOC-kanonen. Gruppas melodistyrke er fortsatt solid til stede og det er nok av originale vrier til å holde på interessen plata igjennom.

Det er ingen tekstbidrag fra Pearlman eller Patti Smith denne gangen, og kun ett fra Meltzer. Gruppa får hjelp av en viss Helen Wheels på to låter og av Ian Hunter på ett spor, forøvrig stoler gruppa på egne krefter. Det er mulig å savne Pearlmans syke tekstunivers og absurde klo, men jeg synes gruppa klarer seg godt også uten. Og det er fortsatt fin tematikk på plata.Vokalt er BOC mer demokratiske enn noensinne, hovedvokalist Bloom synger kun på tre spor og det samme gjør Buck Dharma Roeser.

Gruppa hadde nå tatt steget opp i elitedivisjonen blant hardrock band i USA, og det var kanskje det som inspirerte gruppa til å plante tunga godt i kinnet og klemme ut to dypt populistiske allsangvarianter. Både Godzilla og R. U. Ready 2 Rock er ganske så skamløse publikumsfrierier, som likevel fungerer tålelig bra på plate. Særlig Godzilla ble raskt en publikumsfavoritt, og har vært en del av gruppas livesett siden. Låta er selvsagt en hyllest til det japanske monsteret, og den stamper frem på breiale riff – akkurat som R. U. Ready 2 Rock gjør det. Også denne fenget selvsagt massene, med sitt hysteriske refreng og seige, tunge fremtoning der den sleper seg frem.

Mer tekstlig interessant er sangene med natt-tematikk, særlig trekløveret Death Valley Nights, I Love The Night og Nosferatu. Tekstmessig og melodimessig er disse tre nydelige varianter av BOC-pop og BOC-ballader, som gir Spectres en særpreget stemning av ro og natt, noe som gjør at det er lett å vende tilbake til albumet på sen kveldstid. Som besøk av melankolske, men vennlige tanker en ensom kveld.

Golden Age Of Leather må også nevnes. Her leverer BOC et miniepos, som går fra acapella, til tung rock, via pop og ender tilslutt opp i en slags progballade. Skrudd og artig – og det funker.

Samarbeidet med Ian Hunter på Going Through The Motions resulterte i en fin poplåt, selv om våre venner kanskje prøvde litt vel hardt på å få en hit. Og da ble det selvsagt ikke det.

Spectres er et album det er fint å spille tvers i gjennom, det er ingen dårlige øyeblikk her.

Rating:7,5/10