Can – Can (Harvest LP, 1979)

1) All Gates Open; 2) Safe; 3) Sunday Jam; 4) Sodom; 5) A Spectacle; 6) Ping-Pong; 7) Ethnological Forgery Series No. 99 («Can-Can»); 8) Can Be.

Can hadde et album til i seg før det var slutt. Og godt var det, for Can er et bedre album enn Out Of Reach. Uten at man på noe vis kan kalle Can et perfekt Can-album, er det i alle fall et anstendig stykke musikk, for det meste. For denne gruppa hadde det ikke hvert verdig å fisle ut med kalkunen Out Of Reach.

Side 1 består av tre spor med Canfunk. Både All Gates Open og Safe strekker seg over åtte minutter, og lar gruppas evner til å låse en groove virke. Her lukter det en modernisert versjon av klassisk Can. Uten å nå tidligere høyder er dette fine ting, hvor gruppa suser avgårde med en teknologisk discobris i ryggen; husk dette er 1979 og artrocken snuser på funk og disco som virkemidler og støtte, i en utrygg tid med kald krig og steile fronter, spesielt i Tyskland. Vokalen fungerer også bedre enn på forrige plate, Karoli er eneste vokalist og hans vokalinnsats er modellert og mikset av Czukay, som var tilbake som «editerer» på denne plata. Det er i det hele tatt god temperatur på side en, også når det hele roes ned med den funky, milde Sunday Jam, hvor Karoli leker fusiongitarhelt.

Sodom åpner side to, og her er tempoet roet betraktelig ned. Sodom er et høyedepunkt; en grim, truende stemning under en intens acidgitar fra Karoli. Her pekte gruppa frem mot det Eno og Talking Heads skulle kort tid etter på Remain In Light. Etter Sodom faller albumet dessverre sammen. A Spectacle ble skrevet som temamusikk for et tysk tv-program og er ikke mye til låt. Det hele ender opp i en kjedelig funk/fusion variant som ikke hekter deg på. Og Karolis vokalinnsats på denne løfter ikke inntrykket. Deretter følger det verste stykke musikk Can noensinne skulle spille inn, en versjon av Offenbachs Can-Can. Sikkert morsomt for i studio, men helt grusomt på plate. En versjon som får Emerson, Lake & Palmers rasering av klassikerne til å fremstå som subtil.

Heller ikke avslutningen Can Be er særlig bedre, egentlig mer av det samme maset. Ille.

Dermed hadde Can gitt ut sitt siste studioalbum på lenge. Medlemmene holdt imidlertid aktiviteten opp på forskjellig vis. Holger Czuaky la i vei på en solokarriere som skulle resultere i en rekke tildels meget gode album og Irmin Schmidt konsenterte seg om å lage filmmusikk. Jaki Liebezeit og Roscoe Gee etablerte Phantom Band, som skulle utgi tre album i perioden 1980 til 1984. Mikael Karoli slapp et album i 1984 sammen med Polly Eltes.

Rating: 6/10