Can – Unlimited Edition (Virgin, 2LP – 1976)

1) Gomorrha; 2) Doko E; 3) LH 702 (Nairobi/München); 4) I’m Too Leise; 5) Musette; 6) Blue Bag (Inside Paper); 7) E.F.S. No. 27; 8) TV Spot; 9) E.F.S. No. 7; 10) The Empress And The Ukraine King; 11) E.F.S. No. 10; 12) Mother Upduff; 13) E.F.S. No. 36; 14) Cutaway; 15) Connection; 16) Fall Of Another Year; 17) E.F.S. No. 8; 18) Transcen­dental Express; 19) Ibis.

I 1974 ga Can ut en samling med uutgitt materiale. Plata fikk navnet Limited Edition og ble utgitt i noen få tusen eksemplarer. I 1976 ble Limited Edition utgitt på nytt, og da utvidet til et dobbeltalbum med nitten spor – og navnet ble endret til Unlimited Edition. Alt materiale på Limited/Unlimited Edition var tidligere uutgitt.

Unlimited Edition fremstår ikke som et helhetlig album, men det er mye fin musikk her. Enkelte ting fremstår som work in progress, mens andre spor kunne funnet sin velfortjente plass på gruppas ordinære studioalbum.

For å begynne med det heljutne materiale; Gohmorrha, fra 1973, er et nydelig spor i ånden fra Future Days, og er sansynligvis spilt inn i forbindelse med arbeidet med dette albumet. Gomorrha er en utflytende, lyst drømmende reise under Karolis gitarer. Her kunne spilletiden godt vært økt fra snaue seks minutter til det dobbelte. Denne hadde fortjent en plass på Future Days eller Soon Over Babaluma.

I´m Too Leise er heller ikke verst, selv om den ikke helt når Gomorrhas høyder. Denne innspillingen er fra mars 1972, og her kommer Damo til sin rett. Han mumler og snakker med seg selv over et akustisk, neddempet Can. Akustiske gitarer, fløyter og perkusjon holder I´m Too Leise sammen – såvidt. Tv Spot fra 1971 er også akustisk, med et mer typisk rytmisk Can-drag. Det begynner pent, nærmest som en fortsettelse av I´m Too Leise. Etterhvert blir det imidlertid mer hysterisk; Suzuki insisterer.

The Empress And The Ukraine King er et nytt, stort høydepunkt. Egentlig like fet som Gomorrha, bare annerledes. For her er Michael Mooney i full flight i front. Innspilt i januar 1969. Denne låten er en av Cans mest melodiøse noen sinne. En herlig, funky rusler med Liebezeit i storform og flott gitarspill fra Karoli. Connection er også ok, en tre minutters rocker fra 1969, nok en gang med fine bidrag fra Mooney på vokal. Her er Can i garasjen, og linjene til Velvet Underground og undergrunnsamerika blir tydelige. Fall Of Another Year har også Mooney på vokal og vi er nok engang i 1969. En fin låt dette også, selv om den ikke når de høydene materialet på Monster Movies gjorde. Men det er fint å ha den i lytteavstand.

Den avsluttende Ibis runder dobbeltalbumet fint av. Her er Can i ambient terreng, denne er fra september 1974. Ibis må være en tidlig versjon av Hunter & Collectors fra Landed, men står støtt på egne bein. En fin rytmisk utglidning, med helning mot space.

Og det var høydepunktene. I tillegg inneholder Unlimited Edition fire eksempler på låter Can stappet i bagen Ethnological Forgery Series, låter og improvisasjoner hvor Can leker seg med worldmusic-inspirasjoner av ymse slag. Fin lytting, men korte snutter og ofte uferdig materiale. I tillegg kommer noen spor av «ok, men ikke all verden» typen.

Forventningene til et sytten minutter langt spor fra 1969, Connection,  var store. Dessverre er Connection mer av en collage av ideer enn den krautjammen jeg drømte om. Helt greit å ha den med, som et blikk inn i Cans arbeidsmetoder på denne tiden, men slett ikke essensiell lytting.

Oppsummert er Unlimited Edtion fin lytting og nødvendig for Can fans, men ikke det albumet du begynner med som ny i Canfaget.

Rating: 7/10