Eric Burdon & The Animals – Eric Is Here (MGM LP, 1967)

Høsten 1966 gikk The Animals i oppløsning. Intens turnevirksomhet og generell slitasje gjorde stemningen innad i gruppa dårlig. Det hjalp heller ikke at Eric Burdon og Barry Jenkins hadde fått sansen for syre, noe resten av gruppa holdt seg unna. Uenighet om musikalsk retning gjorde også sitt at man til slutt bestemte seg for at nok var nok. Chas Chandler gikk videre til en stor karriere som produsent og manager. Han skulle slå seg opp som manager for både Jimi Hendrix og Slade. Hilton Valentine endte opp i et Buddhistkloster i Skottland, etter et mislykket forsøk på å etablere seg som soloartist.

Burdon og Jenkins (trommer) fortsatte å samarbeide, og i januar 1967 så Eric Burdon And The Animals dagens lys. De to fikk med seg Vic Briggs (gitar, piano), Danny McCulloch (bass) og John Weider (gitar, fiolin). Gruppa slo seg ned i San Francisco og den tøffe, arbeiderklasseråtassen Burdon gjenoppsto som fullblods hippie, intet mindre. Han gikk fra å klemme ut hard, jordnær r&b til å eksperimentere med acid rock, psykedelia og avant garde i løpet av få måneder.

Før hippiekonverteringen var total ga Eric Burdon ut et tilnærmet soloalbum. Annet halvår i 1966 var Burdon i studio med produsent Tom Wilson og The Horace Ott Orchestra. Av de fremtidige Animals medlemmene var det kun trommeslager Barry Jenkins som var med på Eric Is Here. Pianisten Horace Ott hadde en karriere innen jazz og r&b, og hadde erfaring både som musiker, produsent og låtskriver. Ott slo igjennom som arrangør for The Shirelles og jobbet også med Jackie Wilson, Don Covar, Nina Simone og mange andre. På arrangementene på Eric Is Here samarbeidet han med jazzmusikeren Benny Golson, som hadde spilt med Lionel Hampton, Dizzy Gillespie og Art Farmer. Materialet på plata bestod i sin helhet av sanger av amerikanske låtskrivere.

Wilson, Ott og Golson pakket Eric Is Here inn i et sofistikert, orkestrert lydbilde, som var milevis unna det terrenget Burdon hadde beveget seg i på de foregående Animals platene. Det kler ikke den unge, virile Burdon spesielt godt og det blir tidvis et mondent, tamt drag over begivenhetene. Låtmaterialet er det i utgangspunktet ikke noe å utsette på, her er det fantastiske låtskrivere som bidrar, fra Randy Newman, Boyce & Hart (skrev for The Monkees) og Goffin & King til Mann & Weil og flere andre. Det er imidlertid ikke alle sangene som passer Burdon like godt, og på flere spor her høres han ut som en fisk på land. Særlig i de tungt orkestrerte, uptempo poplåtene blir det hele lite interessant. Tidvis nærmer det seg nesten showtunes og Las Vegas, noe som er meningsløs bruk av mannens stemme og talent.

Noen låter og låtskrivere her passer heldigvis som hånde i hanske, og særlig de tre Randy Newman låtene på Eric Is Here er brillefine. Burdon er en utmerket tolker av Newman, som skrev låter som passet Burdons patos og stemme perfekt. Mama Told Me Not To Come ble også gitt et fint arrangement med elektrisk orgel, blås og ekkolagte trommer, som gir denne funky perlen et herlig drag. Min favorittversjon av denne mye innspilte låten. I Think It’s Gonna Rain Today er ikke stort dårligere, og her er lydbilde kledelig neddempet. Den tredje Newman låten, Wait Till Next Year, har ikke samme melodistyrken som de to nevnte, men reddes av kraftfull sang av Burdon og et fett blåserarrangement.

Help Me Girl, skrevet av Scott English og Larry Weiss ble en pen singelhit med 14 plass i UK og 29 plass i USA. Kunstnerisk har dessverre ikke den stått seg, her kaver Burdon rundt i en popmelodi som ikke kler mannen.

Eric Is Here ble kun utgitt i USA og var en mellomstasjon i Burdons karriere, men du må høre Burdon tolke Newman.

Rating: 5,5/10