Blue Oyster Cult – The Revolution By Night (Columbia LP, 1983)

1) Take Me Away; 2) Eyes On Fire; 3) Shooting Shark; 4) Veins; 5) Shadow Of California; 6) Feel The Thunder; 7) Let Go; 8) Dragon Lady; 9) Light Years Of Love.

Vi har kommet frem til 1983, og nytt år betyr fortsatt nytt album fra Blue Oyster Cult. Til forskjell fra alle gruppas tidligere utgivelser var det nå krise. The Revolution By Night er rett og slett et svakt album. Riktignok hadde BOC hatt visse bølgedaler på tidligere utgivelser, men jevnt over hadde gruppa levert god kvalitet. Hvordan kunne det gå så galt på The Revolution By Night?

La oss begynne med lydbildet. BOC avsluttet samarbeidet med Martin Birch etter Fire of Unknown Origin, og hyret inn Bruce Fairbairn som produsent. Fairbairn hadde produsert de to første albumene til AOR-tøntene Loverboy, som hadde solgt til henholdsvis to ganger og fire ganger platinum. Fairbairn var ekspert på synthtung, glatt hardpop, og ga sine produksjoner en innpakning som ikke kunne true noen, og som var skreddersydd for radio og MTV. Han skulle senere produsere blant annet Bon Jovis Slippery When Wet, Aerosmiths Pump og mange andre. Lyden på The Revolution By Night er ikke god, men  ikke helt håpløs, selv om de elektronisk påleggene på trommene er ille. Dermed hadde det vært mulig å redde sluttproduktet, om låtmaterialet hadde vært sterkere.

Låtene var som vanlig skrevet av gruppa selv, med sedvanlig hjelp fra Patti Smith, Richard Meltzer og Sandy Pearlman, som alle bidrar med en tekst hver. Slik sett burde det ligge til rette for god BOC-standard, men slik er det ikke. Det er for mange innholdsløse, glattproduserte og radiotilpassede spor sklir forbi uten å etterlate noe særlig til inntrykk. Det er låter her jeg har hørt gjentatte ganger og fortsatt ikke aner hvordan låter. Take Me Away, Eyes On Fire, Let Go, Dragon Lady og Lightyears Of Love er «gode» eksempler på slike hørt-men-ikke-hørt låter. Og tittelene avslører også lavmål på tekstfronten. Her stables klisjer i meterhøye stabler. Heller ikke Feel The Thunder er særlig minneverdig, en masete rocker som ikke går noen steder.

Vi står igjen med tre brukbare spor på The Revolution By Night. Shooting Shark har tekst av Patti Smith og er en syv minutters lang drager i midttempo, med melodi og sang av Buck Dharma Roeser. Også denne balanserer på ostekanten med sitt populistiske refreng, men teksten og helheten gjør den verdt å lytte til. Veins har også melodi og sang av Roeser, og tekst av den gamle helt Richard Meltzer. Veins er en rett frem fengende poprocker, med den melodistyrken BOC hadde skjemt oss ut med over årene. Fint, selv om trommlyden er grusom.

Høydepunktet på The Revolution By Night er den mørke, tunge Shadow Of California. Her viser Sandy Pearlman sin tekstforfatterklo, og Eric Bloom synger med kraft. Melodien er skrevet av Donald Bouchard, sammen med Neil Smith. Neil Smith var trommeslager i Alce Cooper fra 1967 til 1974, da det fine bandet ble oppløst og Alice fortsatte som soloartist.

The Revolution By Night ble ingen salgssuksess og krøp seg så vidt inn på topp 100 i USA. Shooting Shark ble imidlertid en hit på MTV og mye spilt på radio.

Uten at det hjalp stort på humøret til fans eller kritikere.

Rating: 4,5/10