Can – The Lost Tapes (Spoon 3cd/5lp, 2012)

CD 1: 1) Millionenspiel; 2) Waiting For The Streetcar; 3) Evening All Day; 4) Deadly Doris; 5) Graublau; 6) When Darkness Comes; 7) Blind Mirror Surf; 8) Oscura Primavera; 9) Bubble Rap.CD 2: 1) Your Friendly Neighbourhood Whore; 2) True Story; 3) The Agreement; 4) Midnight Sky; 5) Desert; 6) Spoon (live); 7) Dead Pigeon Suite; 8) Abra Cada Braxas; 9) A Swan Is Born; 10) The Loop.CD 3: 1) Godzilla Fragment; 2) On The Way To Mother Sky; 3) Midnight Men; 4) Networks Of Foam; 5) Messers, Scissors, Fork And Light; 6) Barnacles; 7) E.F.S. 108; 8) Private Nocturnal; 9) Alice; 10) Mushroom (live); 11) One More Saturday Night (live).

I 2007 ble innholdet i Cans Inner Space Studio overdratt til Rock ´n´ Pop Museum i Gronau. Unntatt fra salget var Cans samlede arkiver med innspilt musikk. Ryktene om Cans arkiv med uutgitt materiale hadde nådd mytiske dimensjoner; det var allment kjent at Czukay gjerne lot båndet gå, mens gruppa improviserte, jammet og bygde låter sakte, men sikkert. Alle tapene med uutgitt materiale var trygt oppbevart på tekniker Rene Tinners temperatur- og luftfuktighetskontrollerte lager. På et tidspunkt i 2008 fikk Irmin Scmidts svigersønn Jono Podmore oppdraget med å flytte tapene til Schmidts leiligeht, hvorpå han begynte en nitidig prosess med å sortere og vurdere mange timers uutgitt materiale. Det var ingen enkel oppgave, for det eneste det var orden på var oppbevaringen. Det var lite nummering, navnsetting og datering; alt var en eneste stor haug med musikk. Deretter fulgte restaurering og remastering – og selvsagt lytting. Lytting til opp mot femti timers uutgitt Can-musikk. Etter iherdig innsats av Podmore og Scmidt var det klart for utgivelse av 5 lper i 2012.

The Lost Tapes er en verdifull utgivelse, både kunsterisk og som dokumentasjon av et av den moderne rockens viktigste grupper. Det er gjort en solid jobb med å sortere og editere her, og det er gjennomgående materiale som fortjener å bli hørt. De 5 lpene kan alle lyttes til tvers igjennom, som en god musikalsk opplevelse og en stor rockhistorisk begivenhet. Samtidig er det nok lite av studiomaterialet her som overgår det som endte opp på de offisielle albumene.

Det tidligste materialet her er fra 1968 og det seneste fra 1977. To tredjedeler av materialet er fra perioden 1969 til 1972, men det er også opptak fra 1973 til 1975, hvor særlig 1975 får god plass. Det betyr at både Michael Mooney og Damo Suzuki er godt representert.

Det er mye fint på The Lost Tapes for den Can-interesserte. Graublau er en tidlig monsterjam fra 1969, som velter seg frem over et drøyt kvarter, og som naturlig nok har mye av Monster Movies stemingen i seg. Åpneren Millionspiel gir oss et sjeldent eksempel på tidligmedlem David Johnsons fløytespill, over et grimt bassriff og ruskete stemning.

Også Evening All Day fra 1972 må nevnes, en sakte vals over melankolske stemninger i avantterreng, som ikke hadde vært fortapt på den andre lpen på Tago Mago.

Og Damo? Joda, prøv Dead Pigeon Suite fra 1972. Denne begynner som en ambient odyssse, før Liebezeit kobler grepet med urfunky trommespill, og det hele ender opp som en variant av Vitamin C, senere å finne på Ege Bamyasi. Dead Pigeon Suite er et godt eksempel på hvordan Can sakte bygde opp låter og utviklet tema i studio. Og jammen om ikke denne samtidig står støtt på egne bein.

Av det senere materialet er det verdt å merke seg Midnight Men, en instrumental, nestenastral funkjam med klart symfonisk tilsnitt. Også den lange Networks Of Foam er et flott stykke musikk, der den spenner opp et stort, orkestralt Can-tema dynket i det symfoniske.

Mot slutten er det gjort plass til liveopptak. Den seksten minutter lange versjonen av Mushroom (fra Tago Mago) er den beste liveinnspillingen jeg har hørt av denne låten, som er strukket ut fra studioversjonens fire minutter. Her viser primetime Can seg frem i all sin tyngde. Utrolig. Fet er også One More Saturday Night, som ikke er en versjon av Grateful Dead-traveren, men en liveversjon av One More Night fra Ege Bamyasi. Og glem ikke Spoon – her over seksten minutter lang i et liveopptak fra 1972 – også denne av et suverent kaliber. Can bruker den lille singlelsnutten som unngangspunkt for en nådeløs, hissig jam som løper alldeles løpsk. Og med god lyd! Can live 1972 må vært en sjelsettende opplevelse.

The Lost Tapes viser frem Can i all sin bredde, og er et nydelig supplement til studioalbumene.

Rating; 8/10