Eric Burdon & The Animals – The Twain Shall Meet (MGM LP, 1968)

1) Monterey; 2) Just The Thought; 3) Closer To The Truth; 4) No Self Pity; 5) Orange And Red Beams; 6) Sky Pilot; 7) We Love You Lil; 8) All Is One

Burdon og kompani hadde en voldsom energi og kreativitet i 1968, noe som medførte ikke mindre enn tre albumutgivelser, hvorav ett dobbelt(!) i løpet av dette året.

Kvaliteten er like varierende som kvantiteten er stor. På disse tre utgivelsene finnes alt fra herlig psykedelia, fengende pop og knalle coverversjoner til det hjelpeløst utflytende, og feilslåtte eksperimenter.

Den beste av disse tre utgivelsene er den som kom først, The Twain Shall Meet. The Twain Shall Meet er et gjennomarbeidet stykke psykedelisk rockmusikk som spiller godt hele veien. Slik sett er The Twain Shall Meet også et løft fra Wind Of Change, og fremstår som Eric Burdon & The Animals beste album. Tom Wilson er produsent også denne gang,  som han var det på både Animalism og Winds Of Change. The Twain Shall Meet inneholder kun originalmateriale, alt skrevet av gruppa i felleskap, med unntak av en låt skrevet av Danny McCulloch alene.

Åpningssporet Monterey er nok en naivistisk hyllest til tidens ånd. Monterey-festivalen gjorde åpenbart et voldsomt inntrykk på Burdon, som gjennom teksten hyller festivalen på et ualminnelig pompøst og mildt latterlig vis. Her får vi høre at «Grateful Dead blew everybody´s mind» og “Jimi Hendrix set the world on fire». Sikkert helt sant, og det er vanskelig å fatte i det blaserte århundret vi er inne i at en festival kunne gjøre slikt inntrykk. Men sett med 1968-briller blir det lett å forstå hvilken smell i planeten de første store musikkfestivalene må ha vært, med sin storslåtte sammensmeltning av musikk i full flukt, energien blant unge hippe mennesker og ikke store mengder kjemikalier av ymse sort. Uansett er Monterey kul psykedelisk rock med sitar, blåsere og en Burdon som gir seg ende over i front.

Et annet høydepunkt er den melodisterke Sky Pilot, her i en syv minutter lang versjon. Sky Pilot er kanskje den beste låten dette bandet klemte ut i løpet av de hektiske årene 1967 og 1968; en anti krigssang, med storstilt arrangement, effekter og nydelig gitararbeid. Sky Pilot ble også utgitt på singel og ble en pen hit med en 14 plass på singellistene i USA.

Just The Thought er en vakker ballade, nok en gang med et oppfinnsomt arrangement. Fløyte, strykere og vokalarrangement bygger opp under den melankolske stemningen Burdon skaper gjennom sin uvant nedstemte og smått livstrette sang. No Self Pity er også et psykedelisk stykke ragarock av tiden, men den fungerer fint den dag i dag.

Orange And Dreams er en midttempo-rusler med mollstemt stemming, denne er sunget av Danny McCulloch – med flott resultat. Han har selvsagt ikke stemmen til Burdon, men det fungerer fint med hans rustne, såre røst i denne lille deppelåten.

We Love You Lil innledes med litt fornøyd plystring, før det hele dras over i en lang, syrete gitarsolo som varer låten ut. Instrumental denne.

Albumet avsluttes med den skrudde All Is One, hvor det meste er lov. Innledningsvis kjøres det på med sekkepiper (!), som glir over i sitar og tablas – ja alt gikk an i 1967- før Burdon hiver seg på med stein, syrete sang. Deretter kastes det inn orkestermusikk over drivende rockmusikk og Burdons resitering. Et kostelig kaos. Og den er kanskje mest morsom i dag, musikalsk sett har ikke All Is One stått seg så godt.

Rating: 7,5/10