Blue Oyster Cult – Club Ninja (Columbia LP, 1985)

1) White Flags; 2) Dancing In The Ruins; 3) Make Rock Not War; 4) Perfect Water; 5) Spy In The House Of The Night; 6) Beat ‘Em Up; 7) When The War Comes; 8) Shadow Warrior; 9) Madness To The Method

I 1983 begynte vanskelighetene virkelig for BOC. Rick Downey forlot gruppa etter The Revolution By Night, og i forbindelse med en turne i Calfornia tidlig i 1985 var Albert Bouchard igjen på plass bak trommene. Permanent trodde Albert, det mente ikke resten av gjengen – og dermed hadde de det gående, og Bouchard forsvant ut av gruppa igjen. Like etterpå forlot også Allen Lanier skuta, og dermed var det bare Eric Bloom, Buck Dharma Roeser og Joe Buchard igjen av originalbesetningen.

Det faktum hindret ikke gruppa fra å gyve løs på innspillingen av et nytt album, og i løpet av 1985 spilte BOC inn det som skulle bli Club Ninja. Club Ninja ble spilt inn i diverse studioer i New York, med Sandy Pearlman tilbake i produsentstolen. De tre originalmedlemmene hyret inn Tommy Zvoncheck på keyboard og trommeslager Jimmy Wilcox, for å komplettere gruppa på innspillingene. Zvoncheck kom fra bandet til den kanadiske AOR-tønten Aldo Nova. Wilcox hadde spilt med blant andre Rick Derringer. Zvoncheck og Wilco var nok ikke musikere med den kraft og løft som BOC hadde trengte på denne tiden.

I tillegg til nytt mannskap er Club Ninja preget av låtskriverbidrag fra utenforstående krefter. Hele fire av ni låter er skrevet av andre enn gruppas medlemmer, noe som burde være unødvending når vi vet hvor melodisterke og kreative låtskrivere BOC var på sitt beste; her må det ha vært kreativ tørke og kommersielt sug etter hits som styrte. Og et plateselskap som helt sikkert dyttet på i kommersiell retning.

Med Sandy Pearlman tilbake i produsentstolen var det likevel håp om gode ting. Dette var Pearlmans første produsentjobb for BOC siden Spectres, om vi ser bort fra jobben han gjorde på livealbumene Some Enchanted Evening og Extraterrestrial Live. Pearlman kunne likevel ikke hindre at Club Ninja endte opp som et frustrerende ujevnt album. Det er ikke så ille som mange fans og kritikeren skal ha det til, men et album verdig BOC er det ikke.

Produksjonen er svært tidstypisk i all sin sammenpakkede, keyboardsglaserte og polerte lyd. Og på toppen er nær sagt selvfølgelig trommelyden tidvis ille. Elektroniske pålegg på trommer i rockband er uhyre sjelden noen god ide, heller ikke her. I tillegg er savnet av Allen Lanier stort. Hans kreative bidrag og sans for detaljer er en undervurdert del av helheten i BOCs sound og virke. Her blir det hele litt alminnelig, uten hans bullshit-filter tilstede.

På låtsiden er det todelt. BOCs egne låter holder høyere nivå enn det som innleide låtskrivere bidrar med. De fire bidragene fra leiesodatene er gjennomgående håpløse AOR-varianter uten snev av originalitet; det blir rett og slett pinlig populistisk. Aller verst er Bob Halligan jr.s Beat Ém Up, hvor all mystikk og originalitet som BOC besitter tjevles paddeflatt. Stinkerne White Flag, Dancin´In The Ruins og Make Rock Not War (fæle Halligan igjen) er ikke stort bedre.

Bidragene fra gutta selv er gjennomgående noe bedre. Perfect Water, skrevet av Buck Dharma Roeser sammen med forfatter og musiker Jim Carroll, er en klassisk BOC låt. En midttempo variant med progressive anslag og fint arrangement. Og selvsagt en fin tekst av litteraten Carroll. Roeser har også skrevet Spy In The House Of Love, denne gang med tekst av den gamle kjenning Richard Meltzer. Denne er svakere, og det dårligste av gruppas egne bidrag på Club Ninja.

Bedre da er When The War Comes Home, med tekst av Pearlman og melodi av Joe Bouchard. Radionissen Howard Stern bidrar med en monolog innledningsvis, uten å klare å ødelegge låten. Denne er ihvertfall en låt i «typisk» BOC ånd, med dystopi og krig sentralt, selv om melodien ikke er av de sterkeste gruppa har levert.

Shadow Warrior er en rocker signert Buck Dharma Roeser og Eric Bloom. Denne ville vært en av de svakere punktene på de aller fleste øvrige BOC album. Her er den på det jevne.

Platas beste låt kommer tilslutt. Den lange Madness To The Method er en god BOC låt, som fortjener å bli husket. Denne er i familie med Perfect Water, og nok en gang er det Buck Dharma Roeser som har bidratt på låtskriversiden og som synger. Her fungerer også keyboardarrangementene, slik at du for et øyeblikk ikke savner Allen Lanier.

Oppsummert inneholder Club Ninja to gullkorn, tre «ok minus» låter og fire hjelpesløse bidrag.

Rating: 4,5/10