Blue Oyster Cult – Imaginos (Columbia cd, 1988)

 1) I Am The One You Warned Me Of; 2) Les Invisibles; 3) In The Presence Of Another World; 4) Del Rio’s Song; 5) The Siege And Investiture Of Baron Von Frankenstein’s Castle; 6) Astronomy; 7) Magna Of Illusion; 8) Blue Öyster Cult; 9) Imaginos

Imaginos er et forsøk på realisering av et konsept Sandy Pearlman hadde syslet med helt fra hans ungdomsår på college. Allerede midt på sekstitallet arbeidet Pearlman med en samling dikt og tekster, som han samlet under tittelen The Soft Doctrines of Imaginos. Etterhvert konsentrerte han tankene i retning av en storstilt rockopera, som skulle realiere konseptet og tekstene. Han så for seg tre (!) dobbelt album for å få fortalt hele historien, og det var selvsagt hans medsammensvorne i Blue Oyster Cult som skulle stå for melodier og musikk.

Konseptet er en blanding av science fiction, skrekklitteratur – særlig H.P. Lovecraft – og krigsromantikk. Pearlman vevet sammen en historie som skulle fungere som «a nighttime story for the children of the damned». Det hele begynner med fødselen av et «modifisert» barn i 1804, et barn som skulle få innvirkning på to verdenskriger. Barnet opererte i en allianse med romvesener og det som verre var. Ganske langt ute altså, og du kan lese liner notesene på Imagions, hvor Pearlman skriver utførlig om konseptet. Da blir det hele «klarere».

Allerede i 1972 begynte Pearman og BOC å sysle med planene om Imaginos. Særlig var trommeslager Albert Bouchard insenst opptatt av konseptet, og i 1975 var planene kommet så langt at man vurderte å starte innspillingene. Så var ikke Pearlman og Buchard fornøyd og klare med hele konseptet likevel, og det hele ble utsatt. The Soft Doctrines of Imaginos var likevel til stede i tekst og musikk på de fire første albumene til Blue Oyster Cult, med fragmenter og enkeltlåter her og der. Coveret på Secret Treatis fra 1973 er for eksempel hentet fra Imaginosverdenen. Det samme kan sies om en låt som Astronomy fra samme album. Denne slageren dukker da også opp i nyinnspillingen på Imaginos.

Bouchard jobbet videre med Imaginos, og allerede i forbindelse med innspillingen av Spectres i1977 var alle låtene som skulle ende opp på Imagionos ni år senere ferdig skrevet. Fire av låtene ble sågår innspilt i demoformat allerede under innspillingen av Spectres, nemlig Astronomy, In the Presence of Another World, I Am the One You Warned Me Of og Imaginos. Resten av låtene var på forskjellig nivå i utvikling, enten de bare var ferdig skrevet eller demoinnspilt. Problemet var bare at Bouchard og Pearlman ikke fikk resten av bandet med å på videreutvikle og spille inn Imagionskonseptet. Dermed ble ideen liggende brakk.

Da Albert Bouchard fikk sparken fra Blue Oyster Cult i 1981 gøyv imidlertid han og Pearlman løs på Imaginos igjen. De fikk et forskudd fra Columbia Records og sommeren 1982 spilte Bouchard inn en basisversjon av albumet i diverse studioer i New York og Long Island. Albert Bouchard sang på alle spor og hadde med seg musikere som Tommy Morrongiello, Helen Wheels, Jack Rigg, Ellen Foley, Tommy Mandel, Kenny Aaronson,  og Thommy Price. BOC medlemmene Allen Lanier, Joe Bouchard og Donald Roeser var faktisk med koringer allerede på dette tidspunktet. Og den lille innsatsen skulle ble Lanier og Joe Bouchards eneste involvering i Imaginos prosjektet, 1988-albumet inkludert.

Et tilnærmet ferdig produkt ble forkastet av Columbia Records i 1984, plateselskapet vurderte det hele som lite kommersielt og nektet å gå videre. Dermed ble Imaginos igjen liggende brakk, denne gangen for to nye år.

Etter at den kostbare innspillingen av Club Ninja i 1985 kun resulterte i et salg på 175.000 eksemplarer var gode råd dyre for manager Pearlman og Blue Oyster Cult. Columbia Records var misfornøyd med å tape penger og gruppa var mer eller mindre inaktiv i deler av 1986 og 1987. Gode råd var dyre, og Pearlman foreslo overfor plateselskapet at man kunne gå videre med Imaginos. Han fikk et lite budsjett til å remikse det innspilte materialet, og Eric Bloom og Donald Roeser gikk i studio for å legge på ny vokal. Bloom og Roeser sin involvering var nok først og fremst en takk for alt til Pearlman, som hadde levd tett med Blue Oyster Cult i tyve år. De to store vokalistene i BOC var jo ikke spesielt entusiastiske til konseptet, men viste sin respekt og deltok, og dermed endte det hele opp som et Blue Oyster Cult album, de dårlige oddsene til tross. En haug med gjestemusikere bidro også, blant andre gitaristene Joe Satriani og Marc Biederman.

Det endelige produktet – albumet Imaginos – ble hele førti minutter kortere enn det som var innspilt i 1984. Det var ikke mer penger igjen og Pearlman måtte stoppe opp etter ni låter og femtifem minutter.

Og hvordan ble det endelige produktet? Tja, slett ikke verst. Imaginos er et ok Blue Oyster Cult album. Imaginos er tung, nestenheavy metal og med en god produksjon, fri for de verste tabbene fra Club Ninja og The Revolution At Night. Det er gjennomgående gode låter; ingen kalkuner og noen solide høydepunkter. Sporene er lange, med progressive elementer bakt inn i det tunge uttrykket. BOC hadde leflet med progrock også tidligere, men ikke så gjennomgående som her. På mange vis pekes det frem mot nittallets prog metall på deler av materialet her. Historien er ikke enkel å følge, men med en viss bakgrunnskunnskap om plottet går det fint å leve seg inn i tekstuniverset; et skummelt, mørkt sted med konspirasjoner, død og overnaturlige hendelser. I god BOC ånd med andre ord. Og en låttittel som The Siege And Investiture Of Baron Von Frankenstein’s Castle forteller vel også at tunga var godt plantet i kinnet. Men hvorfor en sanger utenfra  skulle synge denne er vanskelig å forstå. Denne kunne Eric Bloom gjort vel så bra som gjestevokalist Joe Cerisano.

Åpningskuttet I Am The One You Warned Me Of er tung, heavy rock med nydelig sang av Bloom. Les Invisibles fortsetter den gode starten, denne gangen med Roeser på vokal. Hans lyse røst på en melodisterk poprocker gjør seg fint, og det var gode BOC vibber her. Slik kan vi egentlig fortsette albumet gjennom, det er noe ved alle låtene. Og det er en gjennomført stemning, uten at det kan kalles en rockopera. Men en konseptplate basert på The Soft Doctrines of Imaginos må vi kunne kalle resultatet.

Nyinnspillingen av Astronomy funker helt ok. Dette er jo en klassiker – og den hører hjemme i Imaginos fortellingen, så det er fint å ha den med. Blue Oyster Cult er en selvsagt tittel på en BOC låt, den hamrer BOC fast i Imaginos universet; her ville vel Pearlman slå fast at det var dette universet det hele egentlig alltid hadde dreid seg om for han selv og gruppa. På denne versjonen er det Buck Dharma Roeser som synger, i motsetning til originalen hvor Eric Bloom står for vokalen. Også In The Presence Of Another World er en godbit, fullt på høyde med mye av materiale på de sertfiserte BOC-klassikerne. Presence er en lang semi-ballade med klare progressive innslag, tungt gitararbeid og flotte vokalarrangementer der den velter frem i all sin uhygge.

Slik endte altså Imaginos-ferden. Det ble et ok album til slutt, men det er ikke tvil om at det hviler en følelse av noe uforløst over det hele. Jeg skulle gjerne sett det store konseptet med tre dobbeltalbum realisert. Men slik ble det ikke, og Imaginos ender derfor opp sammen med delvis realiserte mesterverk som The Who’s Lifehouse, Beach Boys Smile (jada jeg vet Brian Wilson ga ut en nyinnspilling etter 40 år, men det er ikke det samme), Neil Youngs Chrome Dreams, en haug innspilte og uutgitte Prince album. Og sikkert mange flere perler vi aldri får høre.

Imaginos ble ingen salgssuksses og BOC havnet i økonomisk krangel med Columbia. Både bandet og Albert Bouchard endte opp med å måtte betale tilbake forskudd til plateselskapet. Dermed var det selvsagt over og ut for platekontrakten, og det skulle bli lenge til vi hørte noe fra våre venner.

Verden er urettferdig.

Rating: 7,5/10