Blue Oyster Cult – Cult Classic (SPV cd, 1994)

1) (Don’t Fear) The Reaper; 2) E.T.I.; 3) M.E. 262; 4) This Ain’t The Summer Of Love; 5) Burning For You; 6) O.D.’d On Life Itself; 7) Flaming Telepaths; 8) Godzilla; 9) Astronomy; 10) Cities On Flame With Rock’n’Roll; 11) Harvester Of Eyes; 12) Buck’s Boogie; 13) (Don’t Fear) The Reaper (instrumental); 14) Godzilla (instrumental)

I 1991 slapp Castle en livevideo med Blue Oyster Cult, med opptak fra 1976. Opptaket ble også sluppet på cd, og fremstår som en slagts semi-bootleg utgivelse. Bitvis varierende i lydkvalitet og redigering, men ok nok som et rockarkivarisk dokument. Året etter bidro gruppa på soundtracket til filmen Bad Channels. Gruppa leverte to ok låter og det instrumentale lydsporet. Denne instrumentalmusikken var skrevet av Buck Dharma, men er kreditert hele gruppa.

Utover dette kom det ikke noe nytt materiale fra våre venner i perioden mellom Imaginos i 1988 og 1994. Gruppa var imidlertid aktiv på konsertfronten, og holdt i snitt omtrent 100 konserter pr år i denne magre periode.

I 1994 fikk gruppa for seg at de ville spille inn et knippe av sine mest klassiske låter på nytt; rett og slett en remake av hits. Og ikke i en «spesiell» setting ala akustiske versjoner, live i studio osv. Neida, gjengen presterte å spille inn klassikerne på nytt, nesten kliss likt originalene, Med kun en forsiktig oppdatering av lyden til lyden av 1994, uten at det gjør noe særlig fra eller til. Det hele er selvfølgelig hyperkompetent spilt, og Buck Dharma Roeser og Eric Bloom synger like godt her som de alltid hadde gjort. Eric Bloom, Buck Dharma Roeser og Allen Lanier er med fortsatt, Bouchard-brødrene er ute. Disse to er erstattet av Jon Rogers på bass og kor og Chuck Burgi på trommer og kor. Det er ingenting å si på innsatsen til disse to heller.

Eneste nye bidrag her er en studioversjon av det faste liveinnslaget Buck´s Boogie, en lengre versjon av Astronomy – mer likt liveversjonen- og instrumentalversjoner av The Reaper og Godzilla.

Dermed fremstår det hele relativt meningsløst, utover at jeg antar at gruppa ville slippe et produkt på markedet. Og kanskje vise fingeren til sitt tidligere plateselskap Columbia Records, som de havnet i krangel med etter Imaginos manglende suksess. Cult Classic ligner jo ved første øyekast unektelig på en greatest hits pakke, og dermed ville kanskje nye og gamle fans bite på.

Materialet på plata er selvfølgelig uangripelig, her er den ene fete klassikeren etter den andre. Smaken i kjeften er likevel ikke helt grei, og vil jeg høre Blue Oyster Cult setter jeg på originalversjonene. Men for all del; det er gruppas materiale og det låter fett.

Fett som i Blue Oyster Cult som sitt eget karaoke band fett.

Rating;  5/10