Blue Oyster Cult – Curse Of The Hidden Mirror (CMC/Sanctuary cd, 2001)

1) Dance On Stilts; 2) Showtime; 3) The Old Gods Return; 4) Pocket; 5) One Step Ahead Of The Devil; 6) I Just Like To Be Bad; 7) Here Comes That Feeling; 8) Out Of The Darkness; 9) Stone Of Love; 10) Eye Of The Hurricane; 11) Good To Feel Hungry.

Blue Oyster Cult fortsatte «comebacket» med mer livespilling og et nytt album allerede i 2001, kun tre år etter Heaven Forbid. Fortsatt var Bloom, Roeser og Lanier med på leken, og denne gangen hadde de med seg Danny Miranda på bass, og keyboards og Bobby Rondinelli på trommer. Utskftning av rytmeseksjon siden Heaven Forbid altså, uten at det betø noe særlig fra eller til.

Også Curse Of The Hidden Mirror er produsert av Bloom og Roeser, dog uten hjelp fra manager Schenck denne gangen. Lydbildet er nok en gang godt tilpasset gruppas sound; det låter fint av BOC her. Albumet er mer balansert og mindre heavy enn forgjengeren, og står seg godt på det. På Curse Of The Hidden Mirror fremstår BOC som den elegante, tunge og subtile maskinen gruppa er når de er i sitt rette element, dog med en viss slitasje i maskinrommet; det mangler litt på at låtmaterialet løfter albumet helt opp BOC-tetskiftet. Dessuten kan en merke et visst energitap, gutta har blitt godt voksne og mangler kanskje litt energi til å løfte det hele helt ut.

John Shirley er nok en gang sentral tekstleverandør, og tittelen på albumet sier mye om at tematikken ikke har blitt endret nevneverdig siden forrige album. Det er helt greit, det er dette tekstuniverset som er BOC. I tillegg til Shirley dukker også den gamle våprendrageren Richard Meltzer opp med en tekst, den Roeser sungede Stone Of Love. Stone Of Love er en herlig, progga og neddempet BOC låt av god klasse.

Alderdom og energitap til tross, Bloom, Roeser og Lanier er i god form på Curse Of The Hidden Mirror. Roeser er stadig en god vokalist og en fantastisk gitarist. Bloom har bittet i kjeften og stemmen i behold. Lanier evner fortsatt å krydre låtene med detaljer av høy klasse, og hans klo merkes godt i de bitvis komplekse arrangementene.

Låtmaterialet er altså …ok? Ja, det er ok. Det tar litt tid før låtene kryper på deg, men de kommer etterhvert. Uten at det når Agent Of Fortune eller Secret Treaties nivå. Og det er det vel heller ikke rettferdig å forvente?

Gjennomgående kommer låtene med Roeser på vokal best ut. Han evnet fortsatt å skrive gode poprockere med høyde. Stone Of Love er nevnt. En annen er den nesten skamløst populistiske Here Comes That Feeling, helt på kanten av hva du klarer – men likevel herlig; den gode Burnin´For You følelsen vettu. Åpningsporet må også nevnes, Dance On Stilts er det beste sporet på Curse Of The Hidden Mirror. Dance on Stilts er en rifftung, lang låt med subbende, bluestunge vers som kler BOC ala 2001. Og med det nødvendige løftet i refrenget.

Eric Bloom leverer han også. Selv om rockerne ikke er helt på høyden hele veien, er Out Of The Darkness en herlig, mystisk rusler med en inspirert Bloom i front. The Old Gods Return er fet; synger de om seg selv her? Bloom leverer uansett en flott vokal på en klassisk BOC rocker.

Alt i alt er Curse Of The Hidden Mirror et godt album å lytte til, og et verdig siste studioalbum fra Blue Oyster Cult. Slik ser det ihvertfall ut når dette skrives i 2017, gruppa har ikke utgitt nytt materiale siden 2001.

Plata sakk som som en stein og BOC har vært uten platekontrakt siden, men gruppa fortsetter å turnere. De besøkte Norge for første gang i august 2017, med konsert i Drammen. Da dessverre uten Allen Lanier, som gikk bort i 2013. RIP til en stor musiker.

Rating: 7/10