The Association – Renaissance (Valiant LP, 1966)

1) I’m The One; 2) Memories Of You; 3) All Is Mine; 4) Pandora’s Golden Heebie Jeebies; 5) Angeline; 6) Songs In The Wind; 7) You May Think; 8) Looking Glass; 9) Come To Me; 10) No Fair At All; 11) You Hear Me Call Your Name

The Association fikk stor oppmerksomhet etter to solide hitsingler og et godtselgende debutalbum, og etterspørselen etter konserter og nye utgivelser var stor. Så stor at plateselskapet Valiant presset på for å få ut et nytt album kjapt, noe som medførte at gruppa allerede i november var klar med album nummer to, Renaissance. Dette var kun fire måneder etter debutalbumet, og plata lider under hastverket til Valiant.

Gruppa valgte å ikke fortsette samarbeidet med den dominerende Curt Boettcher, og engasjerte i stedet Jerry Yester som produsent. Jerry Yester var bror av bandmedlem Jim Yester og var kjent fra The Modern Folk Quartet. Han  hadde også spilt med Lovin Spoonful, som han senere skulle bli fulltidsmedlem av. I dag er han kanskje mest kjent for kultklassikeren Farewell Aldebaran som han lagde sammen med kona Judy Henske. Han skulle også jobbe med The Turtles.

Det var temmelig friskt av The Association å bryte samarbeidet med Boettcher, etter suksessen de hadde hatt sammen. Gruppa fikk seg da også en på trynet da første singel fra albumet, Pandora’s Golden Heebie Jeebie, kun nådde 35 plass. Heller ikke oppfølgersingelen No Fair At All gjorde det stort, med en 51 plass som bestenotering. Jerry Yester ga Renaissance et mindre oppfinnsomt uttrykk enn hva forgjengeren hadde, og la soundet tett opp til tradisjonelt folkrock. Dermed manglet noe av den oppfinnsomheten og de smarte detaljene som Boettcher hadde tilført debuten. Da låtmaterialet i tillegg var mer variabelt denne gangen, er det ikke til å unngå at Renaissance ble en liten skuffelse. Låtene ble i sin helhet skrevet av gruppa selv, mellom konserter, presse og tv opptredener, i løpet av noen hektiske sommermåneder i 1966. Noen av sporene bærer preg av hastverk og trivielle løsninger, men håpløst er det på ingen måte.

Gruppa opplevde samarbeidet med Jerry Yester som givende, de fikk spille mer av instrumentene selv og de fikk et lydbilde de var fornøyd med. Folkrocken dominerer som sagt her, men det er også innslag av psykedelia og balladepopen gruppa var eksponenter for. Og det er godbiter her og der, og selv om soundet ikke er like oppsiktsvekkende som sist, er det fortsatt givende lytting. Den nevnte Pandora’s Golden Heebie Jeebie er et herlig stykke psykedelisk pop av sin tid. Låten handler etter sigende om Jules Alexanders fasinasjon for østelig religion og spiritualitet, og ikke om nattklubben Pandora´s Box på Sunset Strip. Kanskje begge deler?

Andre høydepunkter inkluderer den sløye poprockeren Come To Me, med sin slepende sang, åpenbart inspirert av Beatles og Byrds. Her hadde gruppa en nydelig melodi, som kanskje burde vært sluppet på singel. All Is Mine er litt i samme gata, med et mildt psykedelisk stjernestøv over halvstein sang. Fint. Resten av låtene er ujevne og noen ganger for nærme popfluff, sjekk for eksempel den avsluttende You Hear Me Call Your Name med sitt trivielle refreng. Ikke så greit.

Mangelen på en stor hitsingel hindret ikke at Renaissance karret seg opp til en 34 plass på albumlistene i USA. Og hitsene skulle lure like rundt hjørnet.

Rating: 6/10