Amon Duul II – Phallus Dei (Liberty Records LP, 1969)

1) Kanaan; 2) Dem Guten, Schonen, Wahren; 3) Luzifers Ghilom; 4) Henriette Krotenschwanz; 5) Phallus Dei

De medlemmene som var interessert i skape musikk på et selvstendig grunnlag ble raskt forsynt av de uformelige jammene til diverse happenings i kollektivet Amon Duul. Dermed brøt de ut og dannet Amon Duul II. De to gruppene skulle sameksistere en viss periode, men det er Amon Duul II som har satt kraftigst avtrykk i rockhistorien. Amon Dull II stå bak noen av krautrockens beste plater, og særlig gruppas tre første album, den mytiske triogien Phallus Dei – Yeti – Tanz Der Lemminge, står igjen som noe av det sterkeste krautrocken frembrakte. Også etter den klassiske triologien skulle det komme mye bra musikk fra gruppa, selv om kvaliteten etter hvert ble ujevn.

Amon Duul II har hatt et utall medlemmer gjennom årene, og særlig i den første perioden var det en rekke musikere som supplerte de faste medlemmene, både  på innspillinger og på scenen. Sentrale medlemmer i gruppa var Lothar Meid (fra og med Tanz Der Lemminge), Renate Knaup (vokal), Peter Leopold (trommer), Dave Anderson (bass), Chris Karrer (gitar, fiolin, sang), Falk Rogner (bass, keyboards), Shrat (bongo, vokal, fiolin) og ikke minst multiinstrumentalisten John Weinzierl. Weinzierl og Anderson ble også involvert i Hawkwind etter hvert, og ikke minst i den»engelske» versjonen av Amon Duul som skulle dukke opp på åttitallet, ofte kalt Amon Duul UK. Amon Dull-kollektivets historie er i sannhet kompleks!

Chris Karrer var på mange vis gruppa leder og visjonær. Han hadde etter hvert stor hjelp av «den gotiske Yoko» Renate Knaup (sitat Julian Cope) og ikke minst Weinzierl. På de første utgivelsene har gruppa også to trommeslagere og flere på perkusjon, noe som satte et klart preg på soundet. Det ga gruppas musikk et polyrytmisk element og en kraft i de psykedeliske utblåsningene som få andre kunne matche.

Amon Duul IIs første album ble utgitt i 1969 og gitt det klingende navnet Phallus Dei (Guds penis). En slik tittel sikret selvsagt en viss oppmerksomhet og skandalisering, men også de musikalske kvalitetene vakte oppsikt; Phallus Dei er en sterk plate som står seg godt den dag i dag. Phallus Dei består av materialet fra gruppas liverepertoar og var et materiale som gruppa kjente godt. Amon Duul II var nemlig svært aktive live i denne perioden og spilte mer eller mindre alle steder de fikk muligheten.

Phallus Dei inneholder en tysk, gotisk versjon av mørk psykedelia. Det er tydelige spor av band som Jefferson Airplane, Grateful Dead og Quicksilver Messenger Service, men også av Velvet Underground og Mothers Of Invention – og et snev av Incredible String Band. Alt er dyppet i gruppas egne gryte, med tysk undergrunnskrydder og en særpreget europeisk gotikk, som forsterkes gjennom sang på tysk. Ut av det hele kommer en nyskapende, særpreget protokrautrock med klare islett av psykedelia.

Side en på Phallus Dei består av fire underlige sanger med stor hekt og originalitet. En urrock pakket inn i tung perkusjon, tidvis hysterisk operaktig vokalisering og uvanlige rytmeskift. Åpningssporet Kanaan er et stykke galloperende ragarock, med lag på lag av gitarer, en messende Karrer på vokal og en flagrende Knaup i bakgrunn. Nydelig. Deretter følger den dveldende Dem Guten, Schonen, Wahren, med parodisk-hysterisk vokal i det høyeste registereret fra Karrer, hva har han fått i seg her? Neppe bare sauerkraut. Låta dveles frem over et insisterende riff, i retning mot  protohardrock.

Den over åtte minutter lange Luzifers Ghilom er nok et stykke drivende psykedelia. Denne og for så vidt hele siden en sender tankene til London ca 1967/68, og særlig det Pink Floyd drev med på denne tiden – tenk Syd Barrett, tenk Interstellar Overdrive. Siden avsluttes med den snaue Henriette Krotenschwanz, hvor Renate Knaup viser seg frem for alvor for første gang. Hun skulle komme mer med på neste plate, det legendariske dobbeltalbumet Yeti.

Side to består av det sidelange tittelsporet Phallus Dei. Her strekker Amon Duul II opp et mørkt stykke improvisert rockmusikk; psykedelisk jammende, tungt perkusjonsdrevet og latterlig hektende. I tillegg er Karrers fiolin med å sende hele stasen over til østeeuropa, en gang under den kalde krigen. Dette er en av de første og største grunnsteinene i krautrocken.

Phallus Dei er en klassiker.

Rating: 9/10