Alice Cooper – Killer (Warner LP, 1971)

1) Under My Wheels; 2) Be My Lover; 3) Halo Of Flies; 4) Desperado; 5) You Drive Me Nervous; 6) Yeah, Yeah, Yeah; 7) Dead Babies; 8) Killer.

Alice Cooper og Bob Ezrin kastet ikke bort tiden, og allerede i slutten av november 1971 var oppfølgeren til Love It To Death klar. Killer forsterket og utviklet det musikalske uttrykket fra forgjengeren, og fremstår den dag i dag som et muskuløst, fengende hard rock album, med stort kommersielt gjennomslag. Killer nådde helt opp til 21. plass på albumlistene i USA, og både Under My Wheels og Be My Lover ble små singelhits for gruppa.

På Killer er soundet strammet opp ytterligere, låtene er økonomiske og samtidig iderike; det sløses ikke med lytterens tid. Og det selv om to av sporene strekker seg over henholdsvis syv og åtte minutter. Tekstmessig er det mer tegneserieaktig og shockrock inspirert enn noensinne. Og ingen kan med hånden på hjertet påstå at Killer inneholder stor rocklyrikk. Men det er effektivt i Alice Coopers setting; som et bakteppe for et absurd og makabert sceneshow. Og ikke minst som lokkemat for opprørsk ungdom som var på jakt etter noe som foreldrenes definitivt ville mislike. Det var tider..

Økonomisk? Killer består av kun åtte spor og det hele er over på trettiseks minutter. Killer er fri for dødpunkter, men ikke ensformig, plata er overraskende variert når du dykker ned i den. Uimotståelige poprockere, makabre ballader og noe som ligner progressive øvelser, smelter sammen til et velfungerende hele.

La oss begynne med de to singlene fra albumet. De innleder også plata med en one-two punch; Først den makabre og yberfengende Under My Wheels, med sitt hyperriff og overraskende blåserarrangement. Teksten handler såvidt jeg kan forstå om roadkill, og det er ikke snakk om en katt, for å si det sånn. Deretter bang! og vi er over i Be My Lover. Be My Lover er mer av en midttempo rocker, med dyp popsensibililtet og et lysere uttrykk. Her leker Alice med metaperspektiv når dama spør om hvorfor sangerens navn er Alice, og Alice svarer at «listen baby, you´d never understand». Alle kvisete guttunger vet at det er foreldrene som aldri kommer til å forstå.

Halo Of Flies er ambisiøs, progressiv hardrock med gode ideer, tett spill og fint arrangement. Bob Ezrin spiller keyboards her, for meg høres det mer ut som mellotron. Halo Of Flies hever seg over tegneserienivået og blir mer genuint skummel i retning av gotiske fantasier og nestenhallusinasjoner.

Desperado avslutter en tilnærmet perfekt førsteside. En ballade-går mot midtemporocker med en nydelig melodi. hvorvidt det synges om Jim Morrison, Alice selv eller bare en oppdiktet figur er vanskelig å si; Alice Cooper har selv kommet med diverse forklaringer opp gjennom årene. Et vakkert strykerarrangement bygger det hele fint ut.

Side to på Killer er også av bra klasse, men er et lite hakk ned fra side en. You Drive Me Nervous er rett på hardrock, men heller ikke mer. Da er Yeah, Yeah, Yeah mye bedre, melodisterk og med god sang av Alice Cooper. Han er utvilsomt en undervurdert vokalist.

Dead Babies er en problematisk ballade. Teksten er ved første lytt i overkant makaber, men gruppa har hardnakket hevdet at låten handler om foreldre som ikke tar vare på barna sine. Og det skjønner man når man lytter nøye, men det er kanskje i overkant? Uansett var dette et «høydepunkt» på konserter på denne tiden, som kulminerte med at Alice ble ledet til galgen og hengt.

Tittelsporet avslutter plata, og Killer er nok et ambisiøst stykke musikk. Temposkifter, en tekst om en kar som livet ikke har stelt pent med og som nå er i ferd med å tilte. Resultatet er et stykke ond, skummel rockmusikk.

Killer er et av høydepunktene i Alice Coopers plateproduksjon.

Rating: 8,5/10