Aphex Twin – Come To Daddy (Warp, Cdep 1997)

1) Come To Daddy, Pappy Mix; 2) Flim; 3) Come To Daddy, Little Lord Fauntleroy Mix; 4) Bucephalus Bouncing Ball; 5) To Cure A Weakling Child, Contour Regard; 6) Funny Little Man; 7) Come To Daddy, Mummy Mix; 8) IZ-US

Hvorvidt Come To Daddy begynte sitt liv som en fleip med death metal, et vink til Prodegys bastante industritekno eller noe helt annet skal være usagt. Uansett er åpningssporet noe av det mest krakilske Aphex Twin noen gang har produsert, der remjingen om «I Want Your Soul» manipuleres og vrenges på i et aggressivt lydbilde, med samplede gitarer og hektisk jungle som rytmisk fundament. Denne har aldri vært min favoritt, det er nok av artister som gjemmer seg bak det uartikulerte brølet som levevei, og vi forventer – og får nesten alltid –mye mer av Aphex Twin. Likevel ble Come To Daddy en pen kommersiell suksess, med 36 plass på listene i England.

Come To Daddy epen er heldigvis mye mer enn sporet Come To Daddy, Pappy Mix. Syv spor ble det plass til, med en samlet spilletid på 32 minutter og 54 sekunder. Come To Daddy er dermed 3 sekunder lenger enn albumet fra 1996. Så oppleves likevel Come To Daddy som mindre «viktig» enn Richard D. James Album. Selv om Come To Daddy på mange vis vaker i samme musikalske terreng som I Care Because You Do (1995) og Richard D. James Album, oppleves plata som mer fragmentarisk, tilfeldig sammensatt og som et slags frikvarter; en uhøytydelig Aphex Twin tar en tur på roterommet og finner frem noen snutter her og der, som han tryller sammen til en passende musikalsk rett.

Av sporene på epen er tre mikser av Come To Daddy, uten at det er lett å forstå at det er tatt utgangspunkt i samme materiale. Ellers finnes versjoner av tidligere utgitt materiale, som versjonen av To Cure A Weakling Child, og saker som henter tung inspirasjon fra tidligere utgivelser. Aphex Twins unike blanding av kreativ elektronikk i lag på lag, rytmiske humør og galskap og hans utsøkte sans for den gode melodi skaper også her resultater som er interessant og varig lytting – dog uten å nå de dybdene som han gjør i sine beste stunder.

Høydepunkter er det flere av, særlig er den lyse og vennlige Flim et øyeblikk av bliss. Her kombineres storstilt melodiøsitet, junglerytmikk og et enkelt arrangement til et stykke fet musikk. Come To Daddy (Little Lord Faulteroy Mix) er også en godbit, med syke vokalsamples over vridd elektronikk; mystisk og vennlig på samme gang. Den snaue avslutteren IZ-US er også aldeles nydelig; her har Aphex Twin hostet frem et tema og en produksjon som andre elektronikaartister hadde solgt mora si for, mens han runder det hele av etter to minutter.

Rating: 7/10