Alice Cooper – Welcome To My Nightmare (Warner Brothers LP, 1975)

1) Welcome To My Nightmare; 2) Devil’s Food; 3) The Black Widow; 4) Some Folks; 5) Only Women Bleed; 6) Department Of Youth; 7) Cold Ethyl; 8) Years Ago; 9) Steven; 10) The Awakening; 11) Escape

I mars og april 1974 spilte Alice Cooper Band det som skulle bli gruppas siste konserter. De var ikke fornøyd med verken det kunstneriske eller kommersielle resultatet av Muscle Of Love, og ble enige om at de trengte et avbrekk. Tung turnering med stadig større konsertoppsett kombinert med et barskap som var vidåpent døgnet rundt, tæret på. Det var nok opprinnelig tenkt å være en pause og ikke en permanent oppløsning, men slik det altså ikke. I august ble det sluppet et samlealbum (Alice Cooper Greatest Hits) som nådde 8 plass på albumlistene i USA og dermed ble en pen suksess.

Vincent Furnier flyttet til Los Angeles og gikk i gang med innspilling av sitt første soloalbum. Han ønsket å fortsette under Alice Cooper navnet og tok faktisk Alice Cooper som sitt personlige navn, for å unngå juridske problemer med de tidligere bandkollegene.

Alice Cooper fikk med seg Bob Ezrin som produsent, og sammen stablet de på beina et knippe musikere. Viktigst i så måte var gitaristene Dick Wagner og Steve Hunter, som Ezrin hadde jobbet med på Lou Reeds Berlin album. Wagner og Hunter ble også med på Lou Reeds Rock & Roll Animal turne, sammen med Prakash John (bass) og Pentti «Whitey» Glan (trommer). Også John og Glan ble med på innspillingen av Welcome To My Nightmare, slik at dette albumet er innspilt med Lou Reeds liveband fra året før.

Welcome To My Nightmare kom ut i mars 1975 og ble en pen suksess for Alice. Albumet nådde 5. plass på listene i USA, og balladen Only Women Bleed ble en solid singelhit med 12. plass som bestenotering. Sangen ble også en hit i England. Albumet ble selvsagt promotert med en konsertturne med et voldsomt sceneshow. Det ble også spilt inn et TV show i anledningen; Alice Cooper: The Nightmare.

Welcome To My Nightmare var en brukbart vellykket solodebut for Alice Cooper. Albumet er fullt av gode og ok låter, det er ingen stinkere her – og det finnes noen solide høydepunkter. Musikalsk sett innebar det en viss fornyelse, selv om endringene ikke var drastiske. Det er som tidligere en kombinasjon av hardrock, noen ballader og kabaretpopen, som særlig School’s Out albumet hadde innslag av. Endringen er først og fremst å finne i et mer markedstilpasset sound, gjennom en viss polering av uttrykk og produksjon.Jeg kan savne råskapen og protopunken gruppa Alice Cooper tidvis leverte, men det er fortsatt bitt i deler av materialet og Alice sitt nye band er i stand til å spille tøff rock & roll. Selve konseptet – ja det er selvsagt et konseptalbum – er løst i fisken. Det handler om verstingen Steven som ikke er helt pr kasse og driver med ting man ikke burde drive med. Konseptet ble løftet ut i voldsomme proposjoner live, i en storstilt, tilnærmet teaterproduksjon.

Albumet hadde tre singler på lur. Det største hiten ble balladen Only Women Bleed (kalt Only Women) på singelen. Bleed er en pen ballade, med en produksjon som nærmer seg MOR. Teksten derimot er slett ikke pen. Den handler ikke om menstruasjon men om en kvinne i et voldelig ekteskap. Helheten blir imidlertid god, det hele bæres frem av en god melodi. En velfortjent hit. Department Of Youth er en popvariant med fengende refreng og et barnekor som jeg aldri har blitt helt klok på. Siste singel fra Welcome To My Nightmare var tittelsporet, en rocker som begynner forsiktig og øker trykket etter hvert. En herlig liten sak som ligger nærme materialet fra Billion Dollar Babies.

Devil’s Food, Escape og Cold Ethyl følger same oppskrift som tittelsporet, og alle ligger tett opp til tidligere bravader. Dette er gjennomgående gode låter med stor melodistyrke. Alice synger forbasket godt her, han er en undervurdert vokalist. Kabaretpopen er som vanlig litt mer problematisk. Både Years Ago og Some Folks trekker ned helhetsinntrykket. Disse var sikkert sentrale fra scenen men funker bare sånn passe på plate. Ingen ringere enn Vincent Price dukker opp på The Black Widow, til fin effekt de første gangene du hører låta, og mer trøttsomt etter noen gjennomlyttinger.

Rating: 7,5/10