The Association – Waterbeds In Trinidad! (Columbia LP, 1972)

1) Silent Song Thru The Land; 2) Darling Be Home Soon; 3) Midnight Wind; 4) Come The Fall; 5) Kicking The Gong Around; 6) Rainbows Bent; 7) Snow Queen; 8) Indian Wells Woman; 9) Please Don’t Go; 10) Little Road And A Stone To Roll

Etter fiaskoen med Stop Your Motor avsluttet Warner Brothers og The Association samarbeidet, og det er lett å forestille seg at gruppa dermed ville vandret direkte til dødens dal, med andre ord et lite plateselskap eller rett og slett bli oppløst. Gruppa hadde imidlertid fortsatt et navn, og hadde tross alt levert noen av sekstitallets største singelhits. Dermed fikk gruppa en kontrakt med Columbia og i april 1972 kom Associations syvende studioalbum ut, med den merkelige tittelen Waterbeds In Trinidad! Ikke spør meg, det må være en infantil intern spøk som står bak; er det en av tidenes mest fortapte titler?

Omslaget sender ikke tankene i retning av Trinidad, der syv stykk kalde medlemmer står ute i isødet, med noe som ligner en storby i det fjerne. Gutta fryser, og det til tross for store mengder hår og skjegg. Enda mer hårprakt enn forrige gang faktisk, etter at gruppa på de første fem albumene hadde vært inkarnasjonen på svigermors drøm. Det hårete utseendet kan ikke sies å matches av det musikalske uttrykket, som er mer soft og hyggelig enn noensinne. På Waterbeds In Trinidad er siste rest av gruppas særpreg effektivt eliminert, til fordel for generisk softrock. The Association var aldri de mest spenstige når det gjaldt musikalsk uttrykk, men de hadde et særpreg, med en viss edge i sunshinepopen sin, noe som gjorde at gruppa stod ut i massen av likesinnede. Det er synd at ikke produsent Lewis Merenstein gikk mer i den retning med gruppa. Merenstein var mannen som produserte Van Morrisons Astral Weeks, en av tidenes beste plater, og som også hadde jobbet med artister som The Spencer Davis Group, Cass Elliot, The Mamas & the Papas, John Cale og Curtis Mayfield.

Det kan være at Merenstein og The Association gikk etter å lage et perfekt softrock album, og la gruppas sekstitallsmagi bli liggende i skyggen. Det kan virke slik, for her er låtskrivere som John Sebastian, King/Goffin og John Stewart representert sammen med gruppas originallåter. Til softrock å være er ikke Waterbeds In Trinidad! så verst, det er flere gode låter her og produksjonen er sober og åpen. Så er det likevel for mange anonyme spor, og når de musikalske og arrangementsmessige mothakene er tilnærmet fraværende, blir helheten mildt uinteressant og smått søvndyssende.

Høydepunktene bør imidlertid alle med interesse for klassisk popmusikk få med seg. Åpningssporet Silent Song Thru The Land er en vakker liten poplåt, som America eller Poco på en god dag; fin samsang, surklende orgel og god stemning . Gruppa gjør også en deilig versjon av John Sebastians Darling Be Home Soon. Denne var opprinnelig en topp 15 hit for Sebastians band Lovin Spoonful i 1967 og ble også gjort av Joe Cocker på hans debutalbum i 1969. Slade var også innom denne på Slade Alive! i 1972. Det er en perle av en melankolsk poplåt. The Association slapp sin versjon på singel, uten at det skapte bølger av noe slag; 104 plass på singellistene i USA var mager kost for denne tidligere så suksessfulle gjengen. Den svale, jazzete versjonen av Carole King og Gerry Goffins Snow King er heller ikke verst, selv om den ikke når helt opp til de tidligere nevnte to.

Waterbeds In Trinidad! ble ingen suksess, med en slapp 194 plass som beste på albumlistene i USA. I august 1972 døde bassist Brian Cole av en overdose, og etter en singel i 1973 på et mindre selskap, la gruppa aktivitetene på is. Slik ble dette albumet gruppas siste på syttitallet. The Association skulle gjøre comeback på åttitallet, men nytt materiale var det lite av og gruppa konsentrerte seg da om konsertvirksomhet.

Rating: 4,5/10