The Allman Brothers Band – Brothers And Sisters (Capricorn LP, 1973)

1) Wasted Words; 2) Ramblin’ Man; 3) Come And Go Blues; 4) Jelly Jelly; 5) Southbound; 6) Jessica; 7) Pony Boy

Duane Allmans bortgang skulle ikke være den eneste tragedien som traff The Allman Brothers Band. Tragedie skulle treffe Allman Brothers på nytt, med kirurgisk presisjon kun et år etter Duanes dødsulykke, da omkom bassist Berry Oakley da hans motorsykkel kjørte inn i en buss, kun tre kvartal fra der Duane Allman omkom. Gruppa bestemte seg likevel for å fortsette, og fikk inn Lamar Williams på bass og Chuck Leavell på piano. Leavell hadde vært involvert med Gregg Allmann og spilte på hans første soloalbum, som ble spilt inn delvis parallelt med Brothers & Sisters, det som skulle bli gruppas femte album.

Eat A Peach nådde helt til fjerde plass på albumlisten i USA, og sørget for at Allman Brothers ble et stort band i USA. Brothers & Sisters slo enda hardere kommersielt, og sørget for gruppa gikk fra store til enorme. Nå var det eget fly, de største arenaene og fri flyt av de meste; særlig droger i diverse former. Det skulle raskt sette grove spor på samholdet og de kreative evnene til Allman Brothers, men enn så lenge var det kreativ saft og kraft i gruppa.

Brothers & Sisters lå på første plass på albumlistene i USA i fem uker og solgte mer enn syv millioner eksemplarer. I tlllegg ble Ramblin’ Man en stor hit, med plass på singellistene. Brothers & Sisters var et rent studioalbum, og ble spilt inn i løpet av tre måneder i Capricorn Studios i Macon, Georgia, med gruppa selv og Johnny Sandlin som produsenter. Maktbalansen var i ferd med tippe i favør av Dickey Betts. Hvorvidt det skyldes at Gregg Allman var i ferd med å miste grepet vet jeg ikke, men Betts signatur dominerer i alle falle mer enn tidligere. Det betød en helning mot mer countryinspirerte låter og en ytterligere utvidelse av gruppas allerede eklektiske palett.

For første gang ga gruppa ut et album med kun originalmateriale. Fire spor ble skrevet av Betts og tre av Gregg Allman. Det var på mange vis et Allman Brothers i god form som leverte Brothers & Sisters, selv om jeg tidvis kan ta meg i å savne Duane Allmans geniale gitarspill, og den rå og likevel sofistikerte energien han tilførte uttrykket. Særlig det overlegne slidegitarspillet var vanskelig å erstatte. Da skal det selvsagt tillegges at Dickie Betts også var en formidabel gitarist, som gjør godt fra seg, men det mangler likevel endel på å matche de foregående fire albumene. Så er den målestokken nesten uanstendig høy, og selv om Brothers & Sisters oppleves litt, tja, snau? i forhold til de fire forgjengerne, er det fortsatt et svært godt album.

Selv om Betts tok på seg rollen som bandleder og administrator betød ikke det at Gregg Allman var ute av bildet. Han leverte tre låter og sang som vanlig med bravur. Hans låter hadde etter hvert fått en klar signatur, der han beveget seg elegant mellom blues, soul og rock. Åpningssporet Wasted Words setter standarden, den svinger upåklagelig! Her leveres ensemblespill av ypperste klasse, og betalingen for utallige konserter leveres gjennom et sjeldent godt samspill. Come And Go Blues er nærmere soulmusikken, med en anelse mer sofistikert lydbilde og herlig tangentspill; Allman på hammond og Leavell på piano=bliss. Gregg Allmans tredje bidrag, Jelly Jelly, er mer av en ren bluesballade. Denne skulle muligens også ha blitt kreditert Bobby Bland, viss låt av samme navn er å kjenne igjen her, i alle fall tekstmessig. Uansett er Jelly, Jelly en ok låt uten helt å nå høydene til Allmans to andre bidrag.

Dickey Betts leverte to soleklare klassikere, singelen Ramblin’ Man, og den instrumentale Jesscia. Ramblin’ Man er sørstats countryrock av beste merke, en klassisk amerikansk bilradiolåt og en låt som må spilles mye hver sommer. Jessica, med tittel inspirert av Betts datter, har også plassert seg sentralt i Allman Brothers kanonen, og er en vakker instrumental, i samme klasse og stil som In Memory Of Elizabeth Reed. Her fremsto virkelig Betts som en stor gitarist og på dette sporet får han utmerket strengeassistanse fra gjestemusiker Les Dudek.

Betts lot Gregg Allman synge sin sang Southbound, og det løste selvsagt Allman på beste vis, han ga bluesrockeren den temperatur Betts lyse stemme mangler i denne type materiale. Betts som vokalist kommer mer til sin rett i det countryinspirerte, lytt bare til den lange avslutningslåta Pony Boy. Her er Allman Brothers på sporet av en bluegrassklassiker, med fett akustisk samspill og flott sang av Betts. Det hele ramler ned et sted mellom bluegrass og countryblues, levert med Allman Brothers Band kolossale forståelse for amerikanske musikktradisjoner.

Rating: 8/10