The Allman Brothers Band – Reach For The Sky (Arista LP, 1980)

1) Hell And High Water; 2) Mystery Woman; 3) From The Madness Of The West; 4) I Got A Right To Be Wrong; 5) Angeline; 6) Famous Last Words; 7) Keep On Keepin’ On; 8) So Long

På tross av stor kommersiell suksess, med blant andre Allman Brothers, gjennom store deler av syttitallet, klarte Capricorn Records det kunststykket å gå konkurs i 1979. Dermed stod Allmans uten plateselskap, rett etter det vellykkede comebacket med Enlightened Rogues.

Clive Davis startet Arista Records i 1974, og hadde etter hvert flere store artister i stallen. Davis klarte å revitalisere The Kinks og skaffet den erkeengelske gruppa et stort publikum i USA på slutten av syttitallet. I 1980 signerte også Aretha Franklin til Arista, og The Allman Brothers fulgte etter. Clive Davis tenkte nok at han skulle få til et tilsvarende løft for Allmans som han hadde fikset for The Kinks, men slik gikk det ikke. Allman Brothers samarbeid med Arista holdt kun to album. Noe av skylden for det må sikkert Davis og Arista ta selv, for der Ray Davies og The Kinks hadde vært med å tilpasse uttrykket en smule til de amerikanske arenapublikummet, var det mer motstand å møte hos Allman Brothers, som kun motvillig lot seg påføre nye produsenter og samarbeidspartnere. Og når de ble «tvunget» til å modernisere seg en smule, var det så vidt båten bar – og da kun en kort stund.

Gruppas første album for Arista, Reach For The Sky, ble spilt inn i mai 1980, i Georgia, med samme besetning som på Enlightened Rogues. Plata ble produsert av Nashville- låtskriverne og produsentene Johnny Cobb og Mike Lawler. Cobb og Lawler ga gruppa et moderne, lett glossy lydbilde som åpenbart var av tiden, men som ikke var så radikalt at det ødela albumet. Det er definitivt til å leve med, selv om vi ikke finner energi og råskap ala tidlig Allman Brothers. Slik sett er nok låtkvaliteten mer problematisk enn selve lydbildet.

Gruppas to komponister, Gregg Allman og Dicky Betts, hadde fortsatt ikke lagt vekk drogene, og det skapte problemer for både låtskriving og samarbeid. Det lar seg ikke høre i samspillet medlemmene mellom, det var fortsatt unikt – Allman gynget også i 1980, men på låtskriversiden ble det noen ganger litt halvveis. Mange av låtene mangler det lille ekstra. Dickie Betts tok det største ansvaret med seks låter, Gregg Allman bidro kun med to. En pussig kuriositet er at Reach For The Sky var det første albumet med kun originalmateriale. Denne gangen kunne de godt ha erstattet en låt eller to med et passende covervalg.

Reach For The Sky fikk hard medfart blant kritikerne, og det platekjøpende publikum lot seg heller ikke overbevise. I ettertid har plata blitt stående som den første av to dårlige album som gruppa skulle slippe før de ble oppløst. Jeg synes dommen over Reach For The Sky er vel hard, det er gode ting å finne her, og fans av gruppa bør definitivt spandere en lytt eller to.

Jeg liker åpningssporet Hell And High Water, med sin touch av gospel og sørstatsoul. Betts-instrumentalen From The Madness Of The West holder også godt nivå, og er et løft fra Pegasus, som var den obligatoriske instrumentalen på det foregående albumet.

Når Gregg Allman sang ble det som regel magi over begivenhetene, så også på både Mystery Woman og So Long. Mystery Woman en er en skamløs hitjakt, som reddes av Greggs enorme kapasitet som soulsanger. So Long er en langstrakt sak, som åpner som en ren soulballade med typisk tidlig åttitallsound, før det løftes over i herlig fusionsinspirert sørstatsgyng. Et høydepunkt på en ujevn plate.

Rating: 6/10